Bloggnorge.com // Happy family
Start blogg

Jeg må bare skrive litt om noe som har opptatt mine tanker over lang tid. Kanskje kan det også være en tankevekker for andre som har ansvar for barn, hva vet jeg?

Jeg er ingen fagperson eller spesialist på dette temaet, jeg er bare en mor med meninger, erfaringer og oppfordringer. Jeg skriver dette mest for min egen skyld, slik at jeg kan samle tankene i en organisert tekst, og kanskje lette byrden av å ha det som en kaotisk tankefloke innenfor hjernebarken. Om noen leser dette og verker etter å gi meg huden full, kjør på. Jeg har mye hud, og er ellers åpen for innspill.

Jeg har selv tre barn, er straks 40 år, og er gift med barnefar. Jeg studerer for tiden, har hus og bil og vanlige hverdager som de fleste andre. Altså er jeg en ganske så gjennomsnittlig mamma.

I lang tid har forholdet mellom barn og foresatte vært i mine tanker. Det er et et nærmest ubegrenset tema. Jeg skal derfor i denne teksten kun fokusere på et avsnitt som kort sagt handler om overføringen av etikk og moral fra voksen til barn, eller bedre beskrevet overføring av livsverdier, tro og livssyn, ja generelle holdninger til hva det vil si å være et verdifullt menneske.

Det er fortsatt et stort tema, for neimen er det lett å koke dette ned til en konsentrert buljong.

Alle mennesker er født med behov, ønsker, håp og drømmer. Man starter livet med fysiske behov, avanserer til behov for kjærlighet, trygghet og bekreftelse, og fortsetter med behov om selvrealisering både personlig og åndelig.

De aller fleste har et ønske om å kunne velge selv hva de ønsker å fylle inn i disse nivåene. Hva er mine behov, hva er riktig for meg, og hvorfor er det riktig for meg og kanskje ikke andre?

Fra man er liten, litt eldre og etterhvert voksen, så vil man samle seg sine tanker og meninger om hva som er rett og galt, hva som gjør en til et redelig menneske, og man staker ut «den rette veien» for seg selv. Her er det mange generelle livsregler som gjelder for de fleste, litt som Kardemommeloven. «Man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill, og forøvrig kan man gjøre hva man vil». Utover dette er det likevel noen som finner seg sin relgion, den passende karrieren, man har sine mere spesielle meninger om rett og galt. Og dessverre er det mange som aller helst vil at andre skal følge i deres fotspor. For om de har funnet frem til hva som er rett, så må det jo være rett for andre også? Iallefall egne barn?

Det å få barn er en av livets største utfordringer. Bare logistikken er en kabal som skjeldent løses perfekt hver dag. Opp om morgenen til riktig tid, frokost og matpakke, huske detaljer som må tas med til barnehage og skole, kjøring, jobb, handling, henting, middag, husarbeid aktiviteter, mer kjøring, avtaler, forberedelser til neste dag, og ikke minst nok søvn for alle. De som har en oppskrift på å få dette til å flyte perfekt syv dager i uken med flere barn, si opp jobben og kontakt meg!

Midt i disse fysiske utfordringene har man et enda viktigere ansvar som foresatte. (Jeg skriver foresatte, fordi ikke alle barn har tradisjonelle foreldre, men omsorgspersoner.) Hvordan fungerer du som voksenperson som eksempel for de barna du har ansvar for? Eksempel i å følge ditt hjerte, men samtidig la barna følge sitt eget? Her dukker det ofte opp et stort dilemma. Mange voksne ønsker å se sine barn følge i deres fotspor, nettopp av den grunn at de har funnet «den riktige vei å gå». De voksne har kanskje kjempet hardt for å komme dit de er, og ønsker at barna skal slippe denne kampen. I værste fall vil den voksne føle seg usikker og redd fordi barnet velger f.eks et annet livssyn, eller enda værre barnets valg kan oppfattes som ydmykende, truende eller som et hån mot den voksnes livssyn og valg av oppdragelse. Men glemmer man ikke da sin egen fortid? Glemmer ikke den voksne sitt eget behov for å velge selv? Mange har nok vokst opp i en kultur der valgene blir gjort av andre, også gjennom generasjoner. Men hva om dette gav motstand hos deg, og du vil allikevel føre smerten videre til dine barn? Er dine egne opplevelser og valg så riktig at de må overføres til dine barn? Blir du som voksen mindre troverdig om dine barn velger noe annet enn du selv har gjort? Har du rett til å påvirke dine barn slik at de gir etter for å slippe konsekvensen av å måte bære på skammen eller presset fra de voksne?

Problemet ligger ikke i valget hver enkelt ønsker å ta, men at mange glemmer at valg og aksept hører sammen. Om du selv ønsker å velge fritt, så må du akseptere at andre ønsker å gjøre det samme. Det hjelper lite om du kjemper for kvinnefrigjøring, om du i neste øyeblikk krever at ditt barn tar legeutdanning istedet for å følge sin drøm som musiker.

Det hjepler lite å finne relgionen som er rett for deg, når du i neste øyeblikk anklager ditt barn for å velge feil når barnet vender din tro ryggen. For hva er det som er viktigst? At dine barn følger deg, eller sitt eget hjerte? Hvem ønsker EGENTLIG at barna skal ta valg for å unngå konflikt, istedet for å følge veien som gjør dem lykkelige? Barna har godt av å se oss som lidenskapelig opptatt av hva som er viktig for oss, samtidig som de får klart og tydelig understreket at de selv må finne sin egen vei å gå. Om det blir samme fortspor som sine foreldre, eller stikk motsatt vei bør være helt opptil barnet.

Jeg som mor kommer garantert til å måtte svelge en hel rad med kameler ettersom mine barn vokser til. De vil helt sikkert ta valg som er i strid med hva jeg oppfatter som best for dem. Men å la barna vokse opp som selvstendige individer er noe man burde forplikte seg til som foresatte, foreldre eller omsorgspersoner. Jeg trenger ikke engang å være enig i mine barns valg. Det eneste jeg forventer av dem er at de kan lære å gjøre seg selv lykkelige. Ikke HVORDAN de skal gjøre dette. Mitt syn blir ikke mindre verdifullt for meg selv, og jeg blir ikke et dårligere menneske om mine barn går egne veier i sitt liv.

Så igjen, kjære foreldre og omsorgspersoner. Siden vi lever i et land der barnekonvensjonen er hjemlet i loven, jeg ønsker dere alle å finne «det eneste rette for dere». Men uttrykk aldri skuffelse over dine barn om de velger en annen vei for seg selv. Ikke lag tunge konsekvenser for dem om de ser verden gjennom andre briller enn de du gav dem i oppveksten. Du trenger ikke være enig med dem. Men elsk dem, og respekter dem. Uansett og ubetinget.

Annonser

Kjære alle dere som finner veien til denne teksten. Det er fryktelig lenge siden jeg har kommet med oppdatering her inne. Jeg følte behov for en pause i skrivingen, siden det egentlig ikke skjedde så veldig mye spennende. Vi er en veldig ordinær familie med samme småstresset, herlige opplagtheter, små fremskritt, store fremskritt, og alt dette er pakket inn i et ganske så A4 hverdag.

Men dere, det er jo verdensdagen for Down Syndrom idag! Og vi var jo så heldige for 2,5 år siden at vi fikk tilsendt vår kromosomvinnende prinsesse. Hun var, er og kommer til å bli like vanlig og uvanlig som alle barn er. Og vi elsker henne for akkurat den hun er, morsom, sta, energisk og vakker. Storebror på snart 5 har lært at Jasmin er en vanlig jente som er født med en ekstra byggestein i kroppen sin. Den byggesteinen inneholder masse klemmer, behov for litt ekstra læretid, og at hun er ekstra morsom å leke med. Det er det.

I september begynte hun å gå, en liten måned etter hun fyllte to år. Nå er hun 2,5 og går stadig bedre, men har ingen hastverk med å øke tempo enda. Lillesøster fyllte 1 år i februar, og går nå like bra som Jasmin. De er ganske like motorisk, men det er fortsatt godt å se at forståelsen for omverdenen er mer utviklet hos Jasmin enda. Hun har ikke språk, men kommuniserer med endel tegn, samt lyder og peking. Hun krever stadig at vi lytter til lange beretninger av konsentrert babling med vill gestikulering, som alltid ender i krampelatter av fortelleren selv! Som om hun har fortalt verdens drøyeste historie, og slår seg selv på lårene i gapskratt. Om vi ler minst like godt selv skal dere være sikker på!

Selv om prosentandelen av barn med DS som aborteres fortsatt ligger skremmende høyt, så gleder det meg at bevisstheten rundt det å være inkluderende og uredd i møte med det som er annerledes øker. Flere og flere ser verdien i å kunne lære noe av dem som har annen bagasje enn en selv. Det vi må bli flinkere til er å øke momentum, få ballen til å rulle raskere og bli større. Tørre å bry oss selv om vi enda ikke er direkte involvert. Om alle brukte en liten prosentandel av tiden det tar å spane på Kardashiansøstrene eller se på Startrek, og istedet lese litt om noe de ikke visste så mye om, så er vi allerede langt på vei! Jeg gleder meg til å se mer av flotte mennesker med Down syndrom på universitetet, bak kasseapparatene i butikken, som servitører, hjelpepleiere, lærere, supermodeller og vaktmestere.

Hva vår Jasmin velger å gjøre når hun blir eldre kan vi bare vente i spenning på. Vi støtter henne uforbeholdent uansett, og vet at samfunnet bare blir rikere med flere mennesker med hennes kaliber.

Idag oppfordrer jeg ALLE, uansett hvem du er, til å ta på to ulike sokker for å vise solidaritet med alle dem som trakk det lengste strået da kromosomer ble utdelt. For sånn ellers, så er de ikke så ulik deg selv skal du se :)

Rokke sokkene!

Annonser


Hei igjen! Da er det bare å holde pusten, for nå har vi to jenter her i huset som lærer seg noe nytt hele tiden. Det er som om de har en konkurranse på gang hvor det er om å gjøre å få storebror, mamma og pappa til å klappe hardest og rope hurra høyest for deres nye prestasjoner! Vi prøver jo selvfølgelig å fryde oss like høylytt uansett hvem som presterer, men jeg må nok innrømme at når Jasmin gjør noe stort, så føles det litt som jul og bursdag på samme tid. Nettopp fordi hun må jobbe hardere og lenger for å oppnå det hun vil. Og nå reiser hun seg opp HELT SELV! Altså fra bar bakke, uten å holde seg! Plutselig er hun stor jente, og hun elsker det. Reiser seg opp igjen og igjen, og hver gang hun faller ned, hviner hun av fryd! Og vi hyler med henne, og klapper oss såre. Det er så mye glede denne jenta bringer med seg, og storebror kunne heller ikke vært mer stolt. Han heier, og klemmer henne når hun står noen ekstra sekunder. Bedre storebror kunne jentene aldri fått. Og så er det mini da, som freser rundt på gulvet og prøver å ta igjen storesøster. Deisse to bli mer og mer som erteris for hver dag som går.

Så jeg måtte bare innom med nyheten. Vi er fra oss av begeistring, og snart løper hun nok rundt her! Dessuten er hun blitt flinkere med å bruke tegn. Nå bruker hun helt tydelig tegn for mamma, spise, sove, hoppe, drikke, kyss, mere, bade og hysj. Sikkert flere også, som jeg bare ikke husker i farta. Og så kan vi forstå når hun siser mamma, pappa, ja, hade og hysj. Det er flere ord hun prøver på, men som vi må ha settingen for å forstå. Derfor ønsker vi å søke om logoped til henne i barnehagen. Vi må jo smi mens jernet er varmt. Fra nå har hun spesialpedagog og fysioterapeut i tillegg til støttepedagog. Jeg har også til nå vært koordinator i ansvarsgruppa for Jasmin, men nå er det helsesøster som tar over denne jobben. Hun er en engasjert dame, og det gleder meg hvor heldige vi er med all hjelp som tilbys. Da kan vi som foreldre nyte nettopp det å være foreldre. Så takk til Bergen og Os kommune! Dere har lettet arbeidet for oss.

På tampen gir jeg dere noen bilder av frøkna vår som fryder seg over å stå, falle på rompa, og gir pappa high five!

Annonser

Når høsten sniker seg på, og den såkalte sommeren har left the building, så kan man la seg inspirere av nye vakre farger og smaker som hører denne årstiden til. Butikkene bugner av deilige grønnsaker, ferskt kjøtt i fullstappede, fristende ferskvaredisker. Man kan børste støv av lekre kokebøker, der bildene viser mat som er laget for at øyne og munn skal eksplodere av vellyst og harmoni. Endelig er det ikke bare grillen som skal vende på tørre biffer og kjedelige pølsesnabber. Nei nå er det tid for matglede og ekperimentering! Det må tåles at klesvasken på vaskerommet lukter fårikål og fennikkel, fordi kjøkkenviften ikke gjør jobben sin.

Ja, denne beskrivelsen kan sikkert noen kjenne seg igjen i. Ikke vi. Nei, ikke når vi har unger som ikke er en smule matglad. Mat er ikke spennende i det hele tatt. Med mindre vi serverer pannekaker eller kjøpepizza. Å servere sistnevnte er for meg som å banne i en sørlandskirke! Skal man servere pizza, får man i det minste lage den selv. For et halvt år siden var i det minste Jasmin ganske nysgjerrig på det meste. Men så har hun oppdaget viljen sin, og nå går mesteparten i gulvet. Brødskiver og grøt er stort sett det hun gaper for. Storebror har så mange tanker i hodet, og er en drømmer, både ved matbordet og ellers. Spisingen går enten tregt, eller nesten ikke i det hele tatt. Men; i barnehagen spiser begge fint. Man kan jo lure på hva man gjør galt. Det er jo ikke det at vi ikke har prøvd alt. ALT! Til og med minsten på 7 mnd er ikke spesiellt interessert i hva jeg prøver å servere henne av fast føde. Men henne kan jeg da gi litt slack. Jeg skal innrømme at de to siste ukene har storebror vist små tendenser til bedring. Men som jeg så ofte gjør, går vel det over nå som jeg skriver om det. Det er ikke så enkelt å vite hva slags respons Jasmin skal få på sin uvilje ved matbordet. Vi lærer fortsatt denne jenta å kjenne, og vet vi ikke kan kreve helt de samme tingene fra henne som en annen toåring. Samtidig nekter vi å sy de berømte putene under hennes viltre armer. Balansegangen er hårfin. Så jeg tar meg i å dagdrømme om middager med fantastiske farger og smaker, og unger som smatter og koser seg, og ikke har tid til å snakke fordi de gaper etter enda en ny munnfull. Er det lov å håpe på å få matglade barn til jul? Iallefall julen 2030? Jeg skal være så snill jeg bare kan, så nissefar ikke kan annet enn å la min drøm gå i oppfyllelse. Hvis ikke sender jeg alle kokebøkene mine til bruktbutikken. I det minste kan klesvasken min fortsette å lukte rent, for sure miner ved matbordet er iallefall som en klam hånd som kveler kokkegleden.

Ha en mer inspirerende høst alle sammen!

Men buse skal man spise…

Hipp hurra for Jasmin som er to år idag! Tenk at hun har rukket å bli storesøster, og at mini allerede er et halvt år! Tiden flyr jo fortere enn Usain Bolt med rakett i baken! Vi er så takknemmelige for at Jasmin valgte oss som foreldre. Hun er så varm, lykkelig, morsom og intuitiv. Og vakker som året er langt! Jeg jeg er sikker på at vi skal lære utrolig mye av henne i fremtiden. Dessuten er det ingen som gir bedre klemmer enn henne. Inderlige, tette klemmer stadig vekk!

Det er jo lenge siden det ble skrevet noe her på bloggen. Men på en merkedag som denne passer det seg med en oppdatering. Hun klatrer nå opp på alt, setter seg i sofaer, stoler og bord. Om hun holder oss i en hånd går hun fint som bare det. Det som holder henne tilbake fra å gå selv er nok frykt. Hun blir redd når vi slipper henne. Og det er helt greit. Hun skal få all den tiden hun trenger. Vi kunne ikke vært mer stolt av denne diamanten vår uansett. Lenge har vi trent på å krabbe skikkelig, ikke bare åle seg frem på mage eller rompe. Og de to siste ukene har hun knekt koden. Nå krabber hun i full fart, og reiser seg opp på hender og føtter med rompa rett opp i været. Litt som man gjør rett før man står med rak rygg og går selv.

Følgene av all den nye aktiviteten er jo at vi ikke kan ha noe i hyller eller skap som er innen Jasmin sin rekkevidde. Og rekkevidden kryper stadig høyere. Hun henter seg gjerne stoler og flytter dem rundt i rommet for å krype opp der hun vil. Så hjemmet vårt kan overhode ikke brukes i noen som helst katalog. Det måtte i tilfelle være ruin-katalogen.

I barnehagen har vi også søkt om økt støtte for å virkelig utnytte at hun har så store fremskritt for tiden. Vi venter svar om ikke lenge, men det ser ut til at hun får støttepedagog hver dag hun er i barnehagen, som foreløpig er tre dager. Vi var på østlandet i sommer og fikk hilse på masse gode venner. Det varmer så mye at folk heier på jenta vår, og det er en stor glede å treffe alle som er glad i henne. Vår Jasmin vil få en fantastisk fremtid! Vi kan ikke annet enn å glede oss til resten av reisen med denne fantastiske jubilanten!

God kveld i stuen. Som jeg har skrevet i tidligere innlegg, så er det ikke så enkelt å holde innleggsflommen fyldig for tiden. Det er nok å gjøre i heimen, og jeg har heller ingen interesse a å skrive om hva jeg har på brødskiva eller at ungene har forstoppelse… Vi har det fint, og Jasmin har fremskritt stadig vekk. Små detaljer som bevegelser og forsøk på tegn og ordlyder. Hun blir mer og mer sikker rundt lillesøster også, som klukker a latter når Jasmin lager grimaser og klapper seg selv på hodet!

Men siden det ikke er kjempestore ting som skjer hver dag, tenkte jeg å ta en pause fra bloggingen her. Jeg trapper heller opp Instagramkontoen fordi jeg vet noen lesere ønsker å følge med fortsatt. Om du ikke følger meg på Instagram, så bare send meg en forespørsel. Jeg har nemlig privat konto. Om jeg ikke kjenner deg, vær vennlig å skrive en melding med en forklaring om hvorfor du vil følge. Jeg heter “camillapukins”. Jeg kommer innom bloggen igjen når jeg har tid og det skjer noe større jeg ikke klarer å holde for meg selv.

Nyt våren alle sammen. Jeg er takknemmelig for alle som følger med, og drar i retning mot et samfunn som tar imot våre kromosomvinnere med en inkluderende holdning.

 

 

Så, vi satt i sofaen her forleden, og ante fred og ingen fare, sant? Ja, eller helt fredelig er det aldri forsåvidt, når man har tre småtroll fra fire og under. Men det var ikke full kaos vil jeg si. Pappa satt i sofaen og så på Youtube (eller noe annet tull). Jasmin satt på gulvet foran sofaen. Før vi visste ordet av det, så STO HUN langs sofaen! Altså, YEY! Vi klappet og hylte av fryd hele gjengen! Hun har altså kommet seg alene opp i stående for første gang! De neste dagene har vi utsatt henne for situasjoner der hun kan gjenta sin suksess, men det virker som hun elsker å erte oss. For neimen om hun skal opprettholde sine prestasjoner sånn helt uten videre. Vi skal holdes på pinebenken, tortureres i spenning, be på våre knær om gjentakelse. En av dagene vi hadde med strålende vær, var vi ute på terrassen. Der har vi flere nivåer, og her var det perfekt for hanne å reise seg opp fra det ene nivået til det andre. Her fikk jeg igjen nyte synet av at Jasmin reiste seg så lang hun var, for å klatre opp på det øverste nivået på terrassen. Jasmin i solnedgang, himmelen åpnet seg med solstråler, et stort hollywoodkor sang så det jallet mellom fjellene… Selv om noe av beskrivelsen antakeligvis kun foregikk inni mitt hode, så kan jeg ikke si med sikkerhet at min begeistring ikke ble hørt av andre.

Vi er så stolt og glad av denne snuppa vår! Og foreløpig har jeg bare brukt øynene til å nyte synet av denne nylærte egenskapen hennes. Derfor har jeg ingen bilder som bevis. Men det kommer snart, dere! I mellomtiden får dere dette solstrålebildet fra terrassen :)

Det er snart MAI! Hvor ble det av tiden? Jeg synes alltid det var latterlig når folk klaget over for få timer i døgnet, men ærlig talt, et par timer til hadde ikke skadet. Det er alltid prioriteringer som avgjør om man havner i tidsklemma eller ikke, men de to ekstra timene hadde jeg brukt på soving. Helt klart!

Beklager folkens, det er ikke så lett å følge opp denne bloggen. Jeg bruker visst all tiden min på å vaske klær. Minstesnuppa fungerer som en brannslange, utømmelig for sur melk. Jeg valser rundt, konstant fuktig med en eim au de latté….

Men nå, mens knøttet sover noen minutter, må jeg bare innomfor å fortelle at Jasmin har gledet oss med å vise et par tegn denne uka. Det første tegnet hun brukte var å dytte hånden på munnen, tegnet for spising. Jeg ble ekstatisk! Jeg lover at det føles som jul, bursdag og bryllupsdag på samme tid når fremgangen blir så tydelig. Og et par dager etterpå viste hun tegnet for mamma, ved å stryke pekefingeren langs pannen! Hurra *klappe hardt og lenge* Hun setter også fingeren foran munnen når jeg sier hysj! Vi har ikke engang vært veldig nøye med Tegn til Tale, men nå skal vi absolutt trappe opp. Idag hadde vi ansvarsgruppemøte med barnehage, fysioterapeut og spesialpedagog. Vi ble enige om en gruppe tegn vi skal terpe på, som forhåpentligvis vil gjøre det enklere for Jasmin å kommunisere etterhvert. Det blir tydeligere nå at hun blir fortere frustrert fordi hun ikke får til det hun ønsker, eller ikke får sagt det hun vil kommunisere. Men hun peker heftig, og har veldig tydelig kroppsråk, og jeg føler vi er flinke til å gi henne respons på hva hun prøver å si. Det viktigste vi kan gjøre fremover er benevning. Det er å snakke om alt vi gjør, og det vi ser rundt oss. “Nå leker vi med den blå bilen, vi løfter begge armene, Max hopper, klappe på magen”. Kopiering og turtaking er ogdå gode teknikker hun lærer av. Man kan ikke regne med å få respons med en gang. Hun trenger litt lenger tid på å reagere og uttrykke seg enn andre, men det kommer seg! Tid betyr alt. For på samme måte som andre blir forvirret og oppgitt av å bli stresset, så blir hun også det. Om vi ikke gir henne tid til å reagere og gi respons, så gir hun opp.

Fysisk skjer det også ting. Hun begynner å dra seg opp etter stoler og bord, og er snart oppe på knærene. Hun trenger bare litt ekstra styrke og stabilitet i hofter og mage. Dette terpes det på hver dag. Max hjelper godt til med lek og heiarop på sidelinjen. Vi gleder oss til alle tre er på beina nå. Skal virkelig bli en morsom trio å være foreldre til!

Jasmin viser tegn for “mamma”

“Hysj”

Da var dagen her, dagen hvor man kan støtte noe stort ved å gjøre noe lite. Ved å gå med to ulike sokker idag har man vist at det som er forskjellig ved oss er flott! I Bergen har kollegaene på min arbeidsplass i Lille Vinkel Sko trippet rundt i ulike sokker idag. I Bergen sentrum er skulpturene kledd i fargerike sokker. Dette varmer mitt mammahjerte! Til og med er helseminister Bent Høye observert med ulike sokker idag. Og selvfølgelig lager dette bråk. Dette er mannen som har sagt ja til blodprøven som kan avdekke om barnet i mors liv har DS. Men altså; ja, jeg IKKE liker denne prøven, og forsåvidt er jeg ikke begeistret for at abort nesten brukes som prevansjonsmiddel for tiden. Men jeg er enig med ham at om folk skal ta fostervannsprøver uansett, så kan de teste trygt. Vet dere hva, vi lever i et fritt land, og jeg ser det som mye mer fruktbart å kjempe denne saken med å informere, inspirere og opplyse. IKKE VED FORBUD. Forbud er den typiske norske metoden. Vi som har barn med DS er heldige nok til å se hvordan virkeligheten er. La oss heller vise dette tydelig, som idag 😉 Denne dagen blir større for hvert år! Så la nå mannen gå med sine to ulike sokker, på tross av at han har tatt et valg som for mange er veldig sårende! La oss heller få sammen om å gjøre blodprøven overflødig! Gratulere med dagen alle kromosomvinnere og alle pårørende før, nå og i fremtiden ❤

Jasmin klar for feiring!

Hos Lille Vinkel sko rockes sokkene!

Bergens skulpturer er kledd for anledingen.

Vil bare minne alle på at imorgen er verdens Down Syndrom dag. Den kan du og markere ved å ta på to ulike sokker for å vise at du setter pris på alle de ulike egenskaper og personligheter vi mennesker har. Vi snakkes imorgen ❤

css.php
Driftes av Bloggnorge.com | Drevet av Lykke Media AS | PRO ISP - Webhotell & domene
Denne bloggen er underlagt Lov om opphavsrett til åndsverk. Det betyr at du ikke kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse fra bloggeren. Forfatter er selv ansvarlig for innhold.
Personvern og cookies | Tekniske spørmål rettes til post[att]bloggnorge.[dått]com.