Happy family

Jeg satt og så på TV forleden, og det var en debatt om presset ungdom, og hvordan de sliter med å rekke alt, prestere på alle områder, og hvordan samfunnet får skylda for kreve for mye av alle. En jente fortalte på TV at hun slet med depresjoner, og at hun mente det var vanskelig å sile ut hva som var viktig og uviktig, og det derfor ble altfor mye hun følte hun måtte få til i løpet av dagen. I tillegg ville hun være best på alt.

Jeg må bare si at jeg sitter igjen som et stort spørsmålstegn. Litt som om jeg har gått glipp av noe. Det er ikke det at det er vanskelig å sette seg inn i en situasjon og forstå at folk føler seg presset og stresset. Og så blir jeg selvsagt bekymret for mine barn, og hilken verden de skal vokse opp i. Jeg opplever den som forandret, men ikke SÅ annerledes. Bare blitt flere kikkehull inn i manges privatliv, og hva de driver med. Bloggen min er jo et av disse kikkehullene. Så ja, det er kanskje lettere å sammenligne seg med andre nå enn før. Men jeg har virkelig ikke følt at noen eller noe har lagt dette stresset på meg. Ikke i mine ungdomsår, heller ikke nå. Jeg var langt ifra populær som liten. Ikke som ungdom heller. Ikke moderne, hadde aldri siste skrik på noen fronter. Faktisk var jeg ganske annerledes enn de fleste andre siden jeg kun gikk i skjørt, hadde lange fletter, og kom fra et hjem med mange barn og ingen TV. Plaget det meg? Ikke en halv smule. Det var vel kanskje ikke noen vits i å mobbe meg siden jeg ga ganske klart utrykk for at jeg ikke hadde noe ønske om å ligne alle andre, eller like de samme tingene. Men var dette bare min personlighet, eller kan dette læres videre? For jeg fikk forsåvidt aldri dette overført fra mine foreldre. Og hva er samfunnet? Eller hvem? Det er ikke et selvgående vesen som vi ikke har kontroll over, men det er jo oss alle sammenlagt. Enkeltpersoner, media osv. Og er det ikke slik at det man ikke synes er viktig, eller det man ikke bryr seg om, tenker man ikke særlig over? For eksempel kunne det ikke vært mulig for meg å stresse over min manglende diamantsamling, eller min dårlige evne til å regne ut arealet av en Ferrari. For det bryr meg omtrent midt på ryggen. Men barna mine er ikke meg, og om det virkelig er så enkelt å blir presset og stresset for den minste ting, og hvor alle tror de må være perfekte i alt, hva kan jeg gjøre? Mangler jeg noen koblinger siden jeg ikke har følt presset selv, eller er det fordi jeg er sta og gjør hva jeg vil uansett? Jeg er kjempegod til å legge press på meg selv altså. Men dette berømte samfunnet, aka alle andre, kjendiser på Snap, media og resten av sirkuset; de kan ta seg en bolle. Her er det ingen hjemme, ingen dekning…. Og om jeg stresser meg selv, så kan jeg da stresse meg selv ned. Ingen andre å skylde på. Så kan resten av verden sitte på sine perfekt formede romper, med sine smykker og biler, høye karakterer. De kan dele sine bilder, skrive om sine prestasjoner, blogge til krampen tar dem om at man skal bry seg mer. Bry seg mer om alt! Men hva med å bry seg mindre? Iallefall mindre om alle ting man ikke kan ta med seg i graven. Så kan man bry seg mer om resten, som familie (ikke at man skal dra med seg slekta i graven når man legger på røret), minner, barna sine, god mat, latterkrampe, tørke tårer og magefølelser.

Men det er jo mulig at mengden press man lar gå utover seg selv, handler om noe helt annet enn oppdragelse, og at jeg ikke kan annet enn å tipse mine barn om hva som burde være viktig og hva som kan fare med båten. Kanskje det handler mest om personlighet, vilje til å stå imot, eller mengden selvfølelse. Og da kan jeg se på Jasmin, og tenke at hun jammen er heldig. For det ekstra kromosomet hun har blitt utsyrt med, viser seg ofte å inneholde stahet, en høy dose av “I dont give a shit what you think”-holdning og ekstrautstyr som empati og omsorg. Og har man en slik bagasje, så er det vanskelig å havne i både tidsklemma og under samfunnspress/gruppepress.  Så får jeg håpe hun kan smitte sine søsken med samme holdning, og kanskje andre også.

Det er jo bare bra å gi seg selv kick i rompa fra tid til annet, og satse skikkelig på det man har lyst til. Det å gi opp på første forsøk, er ikke det motsatte av å la seg presse til å prestere. Greia er at jeg håper at mine barn kan lære seg at man burde være selvgående, og da kan man oftere kun se på seg selv om ting går galt. Det er ikke noe poeng i å være best i alt, eller å ha alt.

Og så en liten hilsen til studentene der ute. (Ja, du vet hvem du er som inspirerer til denne PS-en) Jobb godt, men jobb fornuftig. Det er så mange som blir fysisk syke og mentalt nedbrutte i eksamenstiden. Spør dere selv om dere gjør deres beste, og om dere gjør det, så gi dere selv litt rom til å slappe av mellom slagene. Hva er viktigst i livet, å være levende sammen med familien og venner, eller ha en fin karakter på papiret? Om du velger familien, og du fortsatt kan klype deg i armen og få vondt, ja da lever du. Og da har du oppfyllt det viktigste. Det andre blir en bonus. Og for guds skyld, ikke bry dere om å skuffe andre. Gjør det dere ville fortalt deres egne barn. Det vil gi dere et ganske bra svar på hvilke prioriteringer som er riktig. Ingen kan i realiteten presse dere om dere ikke lar dere presse. Prøv det ut, og lykke til.

Og ja, jeg vet at tema er skrevet om over alt. Bare det at de fleste roper og kjefter på et samfunn som presser dem. Men så lag et nytt samfunn da. Du er da en byggesten, eller?

Og så hei fra de to små trollene hjemme, som romsterer på hoppesenga hjemme :)