Vente, vente..
Ja, sorry for tregheten altså. Pøser ikke akkurat ut med innlegg her. Men januar har vært umååååååååtelig lang! Nå er jeg ca 2 uker unna termin, men det føles som det er flere uker på overtid. Jeg er fortsatt sterkt hvalformet, med gjennomført gåsegange og en energi på nivå med et ruset dovendyr. Lekker med andre ord! Huset ser konstant ut som en slagmark. Men så får være. Jeg har stresset veldig med det faktum at vi bor et sted uten familie og nære venner. Så om fødsel skulle starte, hvem skulle vi overlate barna til om pappa skal være tilstede under fødsel? Men så fikk jeg en hyggelig overraskelse fra noen familiemedlemmer på begge sider, at de ville komme på besøk i perioden rundt fødsel. Så fra imorgen har vi noen i huset, så da kan jo snuppa bare komme når hun vil. Det var spesiellt viktig for meg at noen var her som Jasmin kan være trygg på. Hun er veldig sosial, men har jo litt egne rutiner og krever litt mer tid for å bli trygg på noen enn sin storebror. Sistnevnte er overbegeistret for å bli storebror igjen, og snakker om dette hver eneste dag. Han har forsøkt å snakke til magen, skremme magen, pirke og klappe…..men “hun vil jo ikke komme ut, jo!”
Ellers gleder vi oss stort over fine fremskritt hos Jasmin. Hun kommer seg stadig raskere fremover med ålingen langs gulvet, og det er nok ikke lenge før hun setter seg opp selv fra liggende posisjon. Ellers elsker hun og stå, danse og gå når vi holder henne i hendene. I gåstolen må vi snart ilegge henne fartsbot, for nå blir gulvet fyllt av fartsstriper. Joda, og så er to jeksler ute! Unna vei!
Iallefall snakkes vi etter at jeg har lagt egg. God aften!
