Bloggnorge.com // Happy family
Start blogg

Kjære medforeldre og omsorgspersoner.

Kategori: Familie og dagligliv, barn med spesielle behov, Down Syndrom | 0 kommentarer » - Skrevet Tuesday 25. September , 2018 kl. 19:58

Jeg må bare skrive litt om noe som har opptatt mine tanker over lang tid. Kanskje kan det også være en tankevekker for andre som har ansvar for barn, hva vet jeg?

Jeg er ingen fagperson eller spesialist på dette temaet, jeg er bare en mor med meninger, erfaringer og oppfordringer. Jeg skriver dette mest for min egen skyld, slik at jeg kan samle tankene i en organisert tekst, og kanskje lette byrden av å ha det som en kaotisk tankefloke innenfor hjernebarken. Om noen leser dette og verker etter å gi meg huden full, kjør på. Jeg har mye hud, og er ellers åpen for innspill.

Jeg har selv tre barn, er straks 40 år, og er gift med barnefar. Jeg studerer for tiden, har hus og bil og vanlige hverdager som de fleste andre. Altså er jeg en ganske så gjennomsnittlig mamma.

I lang tid har forholdet mellom barn og foresatte vært i mine tanker. Det er et et nærmest ubegrenset tema. Jeg skal derfor i denne teksten kun fokusere på et avsnitt som kort sagt handler om overføringen av etikk og moral fra voksen til barn, eller bedre beskrevet overføring av livsverdier, tro og livssyn, ja generelle holdninger til hva det vil si å være et verdifullt menneske.

Det er fortsatt et stort tema, for neimen er det lett å koke dette ned til en konsentrert buljong.

Alle mennesker er født med behov, ønsker, håp og drømmer. Man starter livet med fysiske behov, avanserer til behov for kjærlighet, trygghet og bekreftelse, og fortsetter med behov om selvrealisering både personlig og åndelig.

De aller fleste har et ønske om å kunne velge selv hva de ønsker å fylle inn i disse nivåene. Hva er mine behov, hva er riktig for meg, og hvorfor er det riktig for meg og kanskje ikke andre?

Fra man er liten, litt eldre og etterhvert voksen, så vil man samle seg sine tanker og meninger om hva som er rett og galt, hva som gjør en til et redelig menneske, og man staker ut «den rette veien» for seg selv. Her er det mange generelle livsregler som gjelder for de fleste, litt som Kardemommeloven. «Man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill, og forøvrig kan man gjøre hva man vil». Utover dette er det likevel noen som finner seg sin relgion, den passende karrieren, man har sine mere spesielle meninger om rett og galt. Og dessverre er det mange som aller helst vil at andre skal følge i deres fotspor. For om de har funnet frem til hva som er rett, så må det jo være rett for andre også? Iallefall egne barn?

Det å få barn er en av livets største utfordringer. Bare logistikken er en kabal som skjeldent løses perfekt hver dag. Opp om morgenen til riktig tid, frokost og matpakke, huske detaljer som må tas med til barnehage og skole, kjøring, jobb, handling, henting, middag, husarbeid aktiviteter, mer kjøring, avtaler, forberedelser til neste dag, og ikke minst nok søvn for alle. De som har en oppskrift på å få dette til å flyte perfekt syv dager i uken med flere barn, si opp jobben og kontakt meg!

Midt i disse fysiske utfordringene har man et enda viktigere ansvar som foresatte. (Jeg skriver foresatte, fordi ikke alle barn har tradisjonelle foreldre, men omsorgspersoner.) Hvordan fungerer du som voksenperson som eksempel for de barna du har ansvar for? Eksempel i å følge ditt hjerte, men samtidig la barna følge sitt eget? Her dukker det ofte opp et stort dilemma. Mange voksne ønsker å se sine barn følge i deres fotspor, nettopp av den grunn at de har funnet «den riktige vei å gå». De voksne har kanskje kjempet hardt for å komme dit de er, og ønsker at barna skal slippe denne kampen. I værste fall vil den voksne føle seg usikker og redd fordi barnet velger f.eks et annet livssyn, eller enda værre barnets valg kan oppfattes som ydmykende, truende eller som et hån mot den voksnes livssyn og valg av oppdragelse. Men glemmer man ikke da sin egen fortid? Glemmer ikke den voksne sitt eget behov for å velge selv? Mange har nok vokst opp i en kultur der valgene blir gjort av andre, også gjennom generasjoner. Men hva om dette gav motstand hos deg, og du vil allikevel føre smerten videre til dine barn? Er dine egne opplevelser og valg så riktig at de må overføres til dine barn? Blir du som voksen mindre troverdig om dine barn velger noe annet enn du selv har gjort? Har du rett til å påvirke dine barn slik at de gir etter for å slippe konsekvensen av å måte bære på skammen eller presset fra de voksne?

Problemet ligger ikke i valget hver enkelt ønsker å ta, men at mange glemmer at valg og aksept hører sammen. Om du selv ønsker å velge fritt, så må du akseptere at andre ønsker å gjøre det samme. Det hjelper lite om du kjemper for kvinnefrigjøring, om du i neste øyeblikk krever at ditt barn tar legeutdanning istedet for å følge sin drøm som musiker.

Det hjepler lite å finne relgionen som er rett for deg, når du i neste øyeblikk anklager ditt barn for å velge feil når barnet vender din tro ryggen. For hva er det som er viktigst? At dine barn følger deg, eller sitt eget hjerte? Hvem ønsker EGENTLIG at barna skal ta valg for å unngå konflikt, istedet for å følge veien som gjør dem lykkelige? Barna har godt av å se oss som lidenskapelig opptatt av hva som er viktig for oss, samtidig som de får klart og tydelig understreket at de selv må finne sin egen vei å gå. Om det blir samme fortspor som sine foreldre, eller stikk motsatt vei bør være helt opptil barnet.

Jeg som mor kommer garantert til å måtte svelge en hel rad med kameler ettersom mine barn vokser til. De vil helt sikkert ta valg som er i strid med hva jeg oppfatter som best for dem. Men å la barna vokse opp som selvstendige individer er noe man burde forplikte seg til som foresatte, foreldre eller omsorgspersoner. Jeg trenger ikke engang å være enig i mine barns valg. Det eneste jeg forventer av dem er at de kan lære å gjøre seg selv lykkelige. Ikke HVORDAN de skal gjøre dette. Mitt syn blir ikke mindre verdifullt for meg selv, og jeg blir ikke et dårligere menneske om mine barn går egne veier i sitt liv.

Så igjen, kjære foreldre og omsorgspersoner. Siden vi lever i et land der barnekonvensjonen er hjemlet i loven, jeg ønsker dere alle å finne «det eneste rette for dere». Men uttrykk aldri skuffelse over dine barn om de velger en annen vei for seg selv. Ikke lag tunge konsekvenser for dem om de ser verden gjennom andre briller enn de du gav dem i oppveksten. Du trenger ikke være enig med dem. Men elsk dem, og respekter dem. Uansett og ubetinget.

css.php
Driftes av Bloggnorge.com | Laget av Hjemmesideleverandøren
Denne bloggen er underlagt Lov om opphavsrett til åndsverk. Det betyr at du ikke kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse fra bloggeren. Forfatter er selv ansvarlig for innhold.
Personvern og cookies | Tekniske spørsmål rettes til post[att]lykkemedia.[dått]no.