På selveste kvinnedagen flommer det over av skarpladde innlegg om likestilling, rettigheter, maktfordeling og respekt. Det er viktig det og jeg er takknemmelig for dem som har tatt opp kampen når det så håpløst ut. Men idag er det en person jeg har behov for å feire. En som er mediesky, men veldig tilstede for meg. Det er vel mange kvinner som vil vartes opp idag, men idag roper jeg hurra for min kjære mann som har stått stødig ved min gale side siden jeg traff ham. For hva skal vi damer kjempe for om vi ikke har støtte av de som betyr mest i livene våre? For meg har ukene vært ganske så tøffe i det siste, og jeg er overveldet over all støtte mannen min har bidratt med denne tiden. Han har operert som hushjelp, barnepasser, kokk, psykolog og fulltidsansatt på jobb. Alle de tingene vi damer anser som våre daglige sysler. Og ikke nok med det, han har ikke klaget over sin hverdag som “kvinne” heller! Helt frivillig har han tatt disse oppgavene. Mathias, idag feirer jeg deg! Du beviser at menn kan like godt som kvinner, selv om vi har problemer med å slippe dere men til i vår verden. Takk for at du er min helt!

Fra fotoserien “Darling, I’m happy!”

Idag rundet jeg 38 år på denne racerbanen, og en liten måned skal jeg gå rundt og gremmes over å være to år eldre enn min mann. Som en annen  cougar, haha! Men etter tre uker med tilnærmet ikke-eksisterende nattesøvn, så sov Annabelle forholdsvis ok natt til idag. Fantastisk gave det må jeg si! Jeg går på null-melk-diett siden igår fordi minitrollet tydeligvis reagerer på noe og har ganske store magesmerter døgnet rundt samtidig som hun kaster opp enorme mengder hele tiden. Og etter at hun har tømt seg vil hun ha mer, så jeg er fulltids ansatt ku for tiden. Men nå får jeg se om null melk i min kost hjelper. *nynner høyt på “no milk today”-sangen…* Og jeg som hadde ønsket meg oreokake idag! Mannen lager verdens beste versjon nemlig. Men da får jeg spise to når den melkefrie perioden er over, og nøye meg med tørre sjokomuffins idag 😁 Blir jo aldri det samme uten godt smør og skikkelig melk, eller?

Bestillte selvfølgelig en uforskammet stor dose sushi idag. Ungene spiste faktisk litt de og. Vårrull og stickyris var mest populært, og Jasmin så akkurat ut som et stykke maki når hun var ferdig! Ris meg her og ris meg der! Og maten på gulvet kunne fyllt opp hele bakenden til den mest berømte Kardashian! (Bildebevis under) Der kan dere se det fortsatt benyttes juleduk her i huset. Den har jo ikke stukket av selv så… Før måltidet var omme, og sushi og tørre muffins var fortært, hadde jeg blitt grundig døpt i flere porsjoner gulp, og en skål soyasaus! Ave Maria og alle vennene hennes!

Men jeg har den beste gaven for livet uansett! Tre friske, perfekte barn og verdens beste og kjekkeste mann! (Sorry damer, som må nøye seg med nest best, hoho)

Hipp hurra ☺

Det er mye fokus på Down syndrom og sorteringssamfunn for tiden, og mange meninger ytres, og innlegg skrives. For et par dager siden sa vår helseminister Bent Høie ja til innføring av en blodprøve som kan avdekke om et foster har Down syndrom eller ikke. NIPT-prøven skal være 99% sikker, og skal kunne tilbys gravide kvinner over 38 år, og kvinner med økt risiko for å få barn med alvorlig arvelig sykdom eller utviklingsavvik. Til nå har man måttet ta fostervannsprøve for å få samme svar, men fostervannsprøve gir opptil 1% sjanse for spontanabort. Blodprøven skal være sikker, uten fare for abort etter utført test. Dette er altså hovedfakta bak denne blodprøven, som har vært i bruk i Europa en god stund allerede.  I Danmark og Island jobbes det mot en utrydding av DS. Helsevesnet er i hovedvekt mot at det skal fødes barn med et ekstra kromosom. Allerede i Norge blir visstnok 9 av 10 fostere med påvist DS, abortert. Og dette er FØR denne blodprøven kom på banen.

Jeg har skrevet om mitt syn på dette før. Og kommer nok til å måtte gjøre dette flere ganger. Forhåpentligvis ikke for resten av mitt liv. Mitt håp er at samfunnet kan styres vekk fra ønsket om en fast “mal” som barna skal passe inn i. Styres mer mot en åpenhet og  tilrettelegging av et samfunn som ser på variasjon som normalen. Debatten rundt denne blodprøven har vært ganske svart/hvitt. Enten for eller imot. Selvfølgelig gleder det meg ikke at noen tar denne testen, med hensikt om å fjerne fosteret om det har DS. Men om man absolutt vil ha en test, så er bedre med en test som ikke setter fosteret i fare, dersom det viser seg at barnet har det “designet” foreldrene ønsker. Det er ingen menneskerett å få barn, og det er heller aldri riskofritt å bli foreldre eller å bli født inn i denne verden. For meg vil alltid DS være en av de enklere utfordringene man kan få, om man skulle bli tildelt et barn med en annerledeshet. Vi da jeg ble gravid etter at vi fikk Jasmin med DS, sa vi ja til tidlig ultralyd for å se litt nøyere på nakken til babyen. Dette kunne gi en liten pekepinn på om også dette fosteret hadde DS, men det er ikke alltid det er synlig. Vår eneste grunn til å gjøre dette, var utelukkende for å være mer forberedt om vi skulle vinne kromosomlotteriet to ganger. Før man velger bort et barn med Down syndrom burde det iallefall vært et krav om at man satte seg grundig inn i tema på forhånd. Dette kunne gjøres om helsepersonell var positive, og godt informert om støtteaparatet der ute, og om de blivende foreldrene kunne få snakke med noen som hadde barn med DS.  Down syndrom er ingen sykdom, men heller et karaktertrekk. Det er en rekke alvorlige diagnoser et barn kan få som er mye mer krevende! Eller hva med barnets fremtidige valg? Kriminalitet eller rus for å nevne noe. Som sagt, ingenting er sikkert, og man kan ikke designe hverken sitt barn eller sin fremtid til å være risikofritt. Jeg mener bestemt at de som synes risken er for stor å leve med, heller burde vurdere et liv uten barn fremfor å teste seg frem til det barnet de vil ha. På den andre siden ønsker jeg heller ikke at et barn, som er utstyrt med sin kromosombagasje, skal vokse opp med foreldre som ikke ønsker barnet. Når det er sagt, så har jeg aldri har møtt et eneste foreldrepar som ville hatt et annet barn når de først har fått denne spesielle gaven! Så hva mangler i debatten? Vi lever tross alt i et samfunn med retten til å velge. Prøven strider ikke mot norsk lov, selv om den bidrar til at sortering i menneskeheten blir enklere. Hva vi mangler er tilrettelegging i samfunnet, og ikke minst en generell holdningsendring. Da ville det bli lettere for våre annerledesbarn å vokse opp og føle seg inkludert og verdsatt. Det trengs en holdningsendring også hos helsevesenet, så kommende foreldre kan møtes med optimisme og håp, ikke medfølelse og beklagelser. For om flere vet om gledene barn og voksne med Down syndrom sprer rundt seg, alle klemmene de gir, alle talentene og pågangsmotet de har, ja så blir ikke denne testen fullt så viktig å ta! Det er så mange støtteordninger tilgjengelig for dem som har barn med DS og tilleggssykdommer. Og av erfaring klorer disse barna seg like mye fast til hjertet som andre barn gjør. Faktisk hekter de seg på flere hjerter enn vanlige barn.

Avisen BT har en artikkel jeg likte vinklingen på, så linker til denne her:

http://www.bt.no/btmeninger/debatt/Debatten-bor-ikke-handle-om-blodprover-og-abort-331215b.html

Hilsen mamman til verdens beste Jasmin Erika!

Jeg må innrømme at, fra tid til annen kan jeg tenke “kan ikke de krevende dagene komme litt mere spredt utover?” Men det er visst ikke i kortene mine. Heller ikke slekten min sine kort, for den saks skyld. Dere skulle visst hvor mye mine søsken og jeg ler (fordi det ikke er noe poeng å grine) over alle de tullete og merkelige hindere som dukker opp i hverdagen, som jeg antar vanlige folk aldri kommer borti. Eller kanskje bare aldri snakker om? Vi lever litt etter “hvorfor gjøre ting lett, når man kan gjøre det vanskelig?” Frivillig? Neida. Det er visst den skrevne banen, og det er bare å vende seg til det. Høres dramatisk ut da, men vi har jo perioder uten noe som helst. Det som står på tapetet nå er sykdom, våkenetter og bæsj utover alle bredde- og lengdegrader. Max hadde jo vannkopper fra Annabelle kom hjem, og så tok Jasmin over stafettpinnen. Med sterk hoste og høy feber som ekstrakrydder. Gårsdagens nyhet var vond hoste og feber hos Max igjen, pluss vannkopper på minsten. To uker gammel og vannkopper! Det skal visst egentlig ikke skje. Bortsett fra hos oss da. Foreløpig er hun ikke veldig plaget, så kryss en finger eller to for at det fortsetter slik, please! Så med tre syke barn, null søvn og polkadotter i huden, blir det bare plass til dårlig barnetv, boller til lunch og pysj døgnet rundt. Akkurat slik vi ønsket den første barselperioden skulle være..

Jasmin er difinitvt den som har blitt sykest denne gangen. Feberen har vært høy flere dager og hosten er ganske stygg. Det er nok på tide med legesjekk om det ikke demper seg innen neste døgn. Hun er nå litt mere utsatt enn de andre med sine smale øre og nesekanaler. Men ellers da, dere vet hvordan det kan være noen ganger med full storm hjemme. Men så har ungene lagt seg, og et par korte sekunder står man som forerldre og ser på dem før de hoster eller driter seg våkne igjen. Og man tenker: Jammen er de ikke nydelige nok til å være mer enn verd strevet! For de kan stelle istand så mange våkenetter, og x antall kvm med avføring, men ingenting kan stoppe den kjærligheten man føler for de verdifulle og unike småtrollene!

Som jeg har skrevet tidligere har jeg aldri opplevd en tregere start på et nytt år, enn starten på 2017! Makan til sirup, og ikke minst narrespill fra bolla i magen. Flere ganger trodde jeg hun var på vei, og en av gangene ble jeg innlagt. Så der vraltet jeg rundt i natten, men dengang ei.. Intet nytt under kjolen. Så måtte bare vende nesen hjem igjen. Vi har hatt flere familiemedlemmer på besøk for å se etter barna om noe skulle skje. Og da tredje medlem (en av mine søstre) kom, og jeg fortsatt satt der og peste av kjedsomhet, bestemte jeg meg for å ta en bytur med søstra mi. Spise ute, shopping, the whole shabang! Det gjorde visst susen, og påfølgende natt, dramatisk som mine fødsler er, kom Annabelle Malou susende til verden i ambulansen på vei til Haukeland. Vente til vi var fremme? Langt ifra! Etter kun en halvtime med rier hadde hun nok, og Fjøsangerveien i Bergen ble valgte fødselspunkt. Dato ble 9 februar. Så nå er Maximilian og Jasmin Erika storebror og storesøster. Vårt nye tilskudd har valgt seg en mørk og elegant fargepallett, og er ellers en hissigpropp uten like, men du så deilig liten sak! Eller liten og liten fru blom… Rett under fire kg. Så nå er vi en komplett og fornøyd familie, som er opp over ørene forelsket. For en velsignelse disse tre skattene våre er, og så ulike. Kjempespennende blir det fremover!

Jeg feiret hjemkomst med sushi! Som jeg har ventet på det! (Sånn nest etter baby da, vel og merke!) Nå blir det fokus på å få rutiner rundt oss alle. Og ja, og så på det å bli friske. For Max tenkte dette var passende tid å få vannkopper på, og Jasmin en dugelig forkjølelse. Like greit, så er vi ferdig med det.

Vi nyter masse for fremgang hos Jasmin for tiden. Barnehagen er godt igang med trening, og vi merker det bidrar til raskere utvikling av motorikk og hennes evne til å formidle hva hun ønsker. Nå har hun begynt å gå om vi holder henne. Helt stødig og målbevisst. Ellers er det ålingen på gulvet som er valgte fremkomstmåte, men dog mye raskere enn før. Ny baby i huset er veldig spennende for henne, men hun vet ikke at klasking, biting og lugging ikke er bra, så det blir mye assistert kosing for å spare den lille.

Ja, det var en rask oppsummering av høydepunktene for de to siste ukene. Det får greie seg vel. Åja, så vi har bryllupsdag også idag! To år ❤ heldige meg altså!

Ja, sorry for tregheten altså. Pøser ikke akkurat ut med innlegg her. Men januar har vært umååååååååtelig lang! Nå er jeg ca 2 uker unna termin, men det føles som det er flere uker på overtid. Jeg er fortsatt sterkt hvalformet, med gjennomført gåsegange og en energi på nivå med et ruset dovendyr. Lekker med andre ord! Huset ser konstant ut som en slagmark. Men så får være. Jeg har stresset veldig med det faktum at vi bor et sted uten familie og nære venner. Så om fødsel skulle starte, hvem skulle vi overlate barna til om pappa skal være tilstede under fødsel?  Men så fikk jeg en hyggelig overraskelse fra noen familiemedlemmer på begge sider, at de ville komme på besøk i perioden rundt fødsel. Så fra imorgen har vi noen i huset, så da kan jo snuppa bare komme når hun vil. Det var spesiellt viktig for meg at noen var her som Jasmin kan være trygg på. Hun er veldig sosial, men har jo litt egne rutiner og krever litt mer tid for å bli trygg på noen enn sin storebror. Sistnevnte er overbegeistret for å bli storebror igjen, og snakker om dette hver eneste dag. Han har forsøkt å snakke til magen, skremme magen, pirke og klappe…..men “hun vil jo ikke komme ut, jo!”

Ellers gleder vi oss stort over fine fremskritt hos Jasmin. Hun kommer seg stadig raskere fremover med ålingen langs gulvet, og det er nok ikke lenge før hun setter seg opp selv fra liggende posisjon. Ellers elsker hun og stå, danse og gå når vi holder henne i hendene. I gåstolen må vi snart ilegge henne fartsbot, for nå blir gulvet fyllt av fartsstriper. Joda, og så er to jeksler ute! Unna vei!

Iallefall snakkes vi etter at jeg har lagt egg. God aften!

I skrivende stund sitter millioner og taster “Godt nytt år!”, grubler over nyttårsforsetter og gurgler boblevann. Personlig tar jeg ikke overgangen på årene veldig høytidelig, men selvfølgelig ønsker jeg meg et år hvor jeg gjør færre av de feilene jeg har angret på før, øke min tålmodighet og nærme meg den mor, kone, venn og person jeg ønsker å være. Men dette arbeidet må pågå hver dag, hele året. Ellers kommer man ut av kurs. Utover dette skal jeg pokker meg nyte både sjokolade og sofaen når jeg kan.

Vi har hatt en fin jul med familiebesøk og god mat. Jasmin åler seg fremover litt fortere for hver dag, og viser muskler og vilje til å prøve ut nye bevegelser. Da selskapet var dratt, fikk vi en runde med feber, tette neser og fryktelig lite søvn. Så om jeg skulle ønske meg noe, måtte det være en rolig natt inn i 2017. Det hadde vært noe!

Jeg skal ikke dra det lenger nå, skal bare avslutte med noen glimt fra juledagene, fine smil og pepperkakehusmassakre! Godt nyttår folkens, måtte dere fylle porene med glede, helse og fantastiske minner!

Tenke seg til da, at vi skulle bli overrasket med den flotteste julegave de siste dagene før jul. Enda vi ikke har jobbet så hardt vi kanskje skulle for det, men Jasmin har slått på stortromma de siste to dagene og begynt å kravle seg fremover på gulvet! Til nå har hun bare rullet, men plutselig har hun altså knekt koden på enda en fantastisk milepel: forward motion! Vi gleder oss enda litt mer til jul nå, og at besteforeldre skal kunne komme for å observere. Det pleier jo å være gøy når de små lærer noe nytt, men det er virkelig enda gøyere når de når mål som er jobbet hardt for, og som man ikke har så høye forventninger til. Bare sjekk bildene under, hun har også begynt å skjære grimaser, for så å le av seg selv! Klovnen Jasmin med andre ord.

Jasmin har vært syk flere dager forrige uke, men nå som hun kan et nytt kunststykke, er hun blidere og mer snakkesalig enn noensinne. Deilig å se barna kunne bevege seg selvstendig. Så da blir jeg nok ikke arbeidsledig heller når minisnuppa kommer snart.

Iallefall, vi ønsker alle lesere en fantastisk jul, med godt selskap, fred i sjelen og gode prioriteringer! Og for det nye året: Akkurat det samme!

Da var jeg treig igjen gitt! Er visst omtrent like gravid i hodet som i kroppen, og noen dager er jeg aldeles håpløs til å huske ting eller å klare å gjennomføre noe som helst.. Som idag, da jeg på jobb skulle ut av butikken jeg jobber i for å gjøre to ting. TO TING. IKKE FEM ELLER TI. Skulle levere noe på posten og kjøpe et par ting på i matbutikken. Thats it. Går ut, går innom posten med pakkene….og går inn på jobb igjen. Butikken? Helt glemt.. Håpløst.

Men, vi har endelig hatt møte med PPT! Hurra for det! Jeg hadde ikke høye forventninger på forhånd, etter mye kav og motstridende beskjeder i lang tid. Men møtet gikk veldig bra, vi fikk tildelt en saksbehandler med tæl og klare beskjeder. For en god stund siden fikk vi opplyst fra en tilfeldig person ved PPT at det var barnehagestyrer som skulle søke ekstra assistent til Jasmin i barnehagen. Så, vi fikk link til søknaden, og søknad ble sendt. Endelig skjedde noe tenkte jeg. Men nei, på møtet fikk vi kontrabeskjed igjen. En ny barnehagelov kom i august, og nye søknadsprosesser oppfunnet. Men altså PPT hadde ikke fått tilgang til disse søknadene før i overgangen nov/des. Helt håpløst. Nå skal foreldrene søke på veine av eget barn, mens saksbehandler i PPT skal skrive utredning om barnets behov, og deretter skal denne brukes av foreldrene til også å søke spesialpedagog. Så nå har jeg også sagt meg villig til å lede ansvarsgruppe for Jasmin. For alt man gjør selv lærer man av, og man vet det blir gjort. Ansvarsgruppe er en samling av fagpersoner, foreldre og barnehagestyrer som av og til møtes for å snakke om barnets utvikling, og for å skreddersy en individuell plan for barnet. Mitt ansvar i gruppen blir å innkalle til møter og skrive referat. Ja, og så er jeg mor og oppdrager da 😜

Det blir en del ekstra arbeid for oss som foreldre, men jeg liker å ha kontroll over ting og jobber effektivt når jeg først er i gang. Så nå vil vi smi mens jenta er varm, hun viser nemlig mer vilje enn før til å bruke kroppen. Heldigvis er rutinen med fysioterapi i barnehagen godt igang. Er vi skikkelig på, blir kanskje søknadene om spes.ped og ekstra assistent blir sendt avgårde i “god tid” før jul.

Som sagt før, jeg skulle ønske det var enklere å få de riktige opplysningene fra de kontorene som egentlig skulle vite mest. Men man ender ofte opp som foreldre og måtte leke detektiv selv. Noen er heldige med en gang.

Uansett, nå må det tenkes på jul. Det blir familiebesøk i en uke, og huset blir fullt. Så her må man Holde tunga i rett munn, og så håper jeg det blir litt magi for småtrolla 😊

Jeg satt og så på TV forleden, og det var en debatt om presset ungdom, og hvordan de sliter med å rekke alt, prestere på alle områder, og hvordan samfunnet får skylda for kreve for mye av alle. En jente fortalte på TV at hun slet med depresjoner, og at hun mente det var vanskelig å sile ut hva som var viktig og uviktig, og det derfor ble altfor mye hun følte hun måtte få til i løpet av dagen. I tillegg ville hun være best på alt.

Jeg må bare si at jeg sitter igjen som et stort spørsmålstegn. Litt som om jeg har gått glipp av noe. Det er ikke det at det er vanskelig å sette seg inn i en situasjon og forstå at folk føler seg presset og stresset. Og så blir jeg selvsagt bekymret for mine barn, og hilken verden de skal vokse opp i. Jeg opplever den som forandret, men ikke SÅ annerledes. Bare blitt flere kikkehull inn i manges privatliv, og hva de driver med. Bloggen min er jo et av disse kikkehullene. Så ja, det er kanskje lettere å sammenligne seg med andre nå enn før. Men jeg har virkelig ikke følt at noen eller noe har lagt dette stresset på meg. Ikke i mine ungdomsår, heller ikke nå. Jeg var langt ifra populær som liten. Ikke som ungdom heller. Ikke moderne, hadde aldri siste skrik på noen fronter. Faktisk var jeg ganske annerledes enn de fleste andre siden jeg kun gikk i skjørt, hadde lange fletter, og kom fra et hjem med mange barn og ingen TV. Plaget det meg? Ikke en halv smule. Det var vel kanskje ikke noen vits i å mobbe meg siden jeg ga ganske klart utrykk for at jeg ikke hadde noe ønske om å ligne alle andre, eller like de samme tingene. Men var dette bare min personlighet, eller kan dette læres videre? For jeg fikk forsåvidt aldri dette overført fra mine foreldre. Og hva er samfunnet? Eller hvem? Det er ikke et selvgående vesen som vi ikke har kontroll over, men det er jo oss alle sammenlagt. Enkeltpersoner, media osv. Og er det ikke slik at det man ikke synes er viktig, eller det man ikke bryr seg om, tenker man ikke særlig over? For eksempel kunne det ikke vært mulig for meg å stresse over min manglende diamantsamling, eller min dårlige evne til å regne ut arealet av en Ferrari. For det bryr meg omtrent midt på ryggen. Men barna mine er ikke meg, og om det virkelig er så enkelt å blir presset og stresset for den minste ting, og hvor alle tror de må være perfekte i alt, hva kan jeg gjøre? Mangler jeg noen koblinger siden jeg ikke har følt presset selv, eller er det fordi jeg er sta og gjør hva jeg vil uansett? Jeg er kjempegod til å legge press på meg selv altså. Men dette berømte samfunnet, aka alle andre, kjendiser på Snap, media og resten av sirkuset; de kan ta seg en bolle. Her er det ingen hjemme, ingen dekning…. Og om jeg stresser meg selv, så kan jeg da stresse meg selv ned. Ingen andre å skylde på. Så kan resten av verden sitte på sine perfekt formede romper, med sine smykker og biler, høye karakterer. De kan dele sine bilder, skrive om sine prestasjoner, blogge til krampen tar dem om at man skal bry seg mer. Bry seg mer om alt! Men hva med å bry seg mindre? Iallefall mindre om alle ting man ikke kan ta med seg i graven. Så kan man bry seg mer om resten, som familie (ikke at man skal dra med seg slekta i graven når man legger på røret), minner, barna sine, god mat, latterkrampe, tørke tårer og magefølelser.

Men det er jo mulig at mengden press man lar gå utover seg selv, handler om noe helt annet enn oppdragelse, og at jeg ikke kan annet enn å tipse mine barn om hva som burde være viktig og hva som kan fare med båten. Kanskje det handler mest om personlighet, vilje til å stå imot, eller mengden selvfølelse. Og da kan jeg se på Jasmin, og tenke at hun jammen er heldig. For det ekstra kromosomet hun har blitt utsyrt med, viser seg ofte å inneholde stahet, en høy dose av “I dont give a shit what you think”-holdning og ekstrautstyr som empati og omsorg. Og har man en slik bagasje, så er det vanskelig å havne i både tidsklemma og under samfunnspress/gruppepress.  Så får jeg håpe hun kan smitte sine søsken med samme holdning, og kanskje andre også.

Det er jo bare bra å gi seg selv kick i rompa fra tid til annet, og satse skikkelig på det man har lyst til. Det å gi opp på første forsøk, er ikke det motsatte av å la seg presse til å prestere. Greia er at jeg håper at mine barn kan lære seg at man burde være selvgående, og da kan man oftere kun se på seg selv om ting går galt. Det er ikke noe poeng i å være best i alt, eller å ha alt.

Og så en liten hilsen til studentene der ute. (Ja, du vet hvem du er som inspirerer til denne PS-en) Jobb godt, men jobb fornuftig. Det er så mange som blir fysisk syke og mentalt nedbrutte i eksamenstiden. Spør dere selv om dere gjør deres beste, og om dere gjør det, så gi dere selv litt rom til å slappe av mellom slagene. Hva er viktigst i livet, å være levende sammen med familien og venner, eller ha en fin karakter på papiret? Om du velger familien, og du fortsatt kan klype deg i armen og få vondt, ja da lever du. Og da har du oppfyllt det viktigste. Det andre blir en bonus. Og for guds skyld, ikke bry dere om å skuffe andre. Gjør det dere ville fortalt deres egne barn. Det vil gi dere et ganske bra svar på hvilke prioriteringer som er riktig. Ingen kan i realiteten presse dere om dere ikke lar dere presse. Prøv det ut, og lykke til.

Og ja, jeg vet at tema er skrevet om over alt. Bare det at de fleste roper og kjefter på et samfunn som presser dem. Men så lag et nytt samfunn da. Du er da en byggesten, eller?

Og så hei fra de to små trollene hjemme, som romsterer på hoppesenga hjemme :)