Happy family

Når høsten sniker seg på, og den såkalte sommeren har left the building, så kan man la seg inspirere av nye vakre farger og smaker som hører denne årstiden til. Butikkene bugner av deilige grønnsaker, ferskt kjøtt i fullstappede, fristende ferskvaredisker. Man kan børste støv av lekre kokebøker, der bildene viser mat som er laget for at øyne og munn skal eksplodere av vellyst og harmoni. Endelig er det ikke bare grillen som skal vende på tørre biffer og kjedelige pølsesnabber. Nei nå er det tid for matglede og ekperimentering! Det må tåles at klesvasken på vaskerommet lukter fårikål og fennikkel, fordi kjøkkenviften ikke gjør jobben sin.

Ja, denne beskrivelsen kan sikkert noen kjenne seg igjen i. Ikke vi. Nei, ikke når vi har unger som ikke er en smule matglad. Mat er ikke spennende i det hele tatt. Med mindre vi serverer pannekaker eller kjøpepizza. Å servere sistnevnte er for meg som å banne i en sørlandskirke! Skal man servere pizza, får man i det minste lage den selv. For et halvt år siden var i det minste Jasmin ganske nysgjerrig på det meste. Men så har hun oppdaget viljen sin, og nå går mesteparten i gulvet. Brødskiver og grøt er stort sett det hun gaper for. Storebror har så mange tanker i hodet, og er en drømmer, både ved matbordet og ellers. Spisingen går enten tregt, eller nesten ikke i det hele tatt. Men; i barnehagen spiser begge fint. Man kan jo lure på hva man gjør galt. Det er jo ikke det at vi ikke har prøvd alt. ALT! Til og med minsten på 7 mnd er ikke spesiellt interessert i hva jeg prøver å servere henne av fast føde. Men henne kan jeg da gi litt slack. Jeg skal innrømme at de to siste ukene har storebror vist små tendenser til bedring. Men som jeg så ofte gjør, går vel det over nå som jeg skriver om det. Det er ikke så enkelt å vite hva slags respons Jasmin skal få på sin uvilje ved matbordet. Vi lærer fortsatt denne jenta å kjenne, og vet vi ikke kan kreve helt de samme tingene fra henne som en annen toåring. Samtidig nekter vi å sy de berømte putene under hennes viltre armer. Balansegangen er hårfin. Så jeg tar meg i å dagdrømme om middager med fantastiske farger og smaker, og unger som smatter og koser seg, og ikke har tid til å snakke fordi de gaper etter enda en ny munnfull. Er det lov å håpe på å få matglade barn til jul? Iallefall julen 2030? Jeg skal være så snill jeg bare kan, så nissefar ikke kan annet enn å la min drøm gå i oppfyllelse. Hvis ikke sender jeg alle kokebøkene mine til bruktbutikken. I det minste kan klesvasken min fortsette å lukte rent, for sure miner ved matbordet er iallefall som en klam hånd som kveler kokkegleden.

Ha en mer inspirerende høst alle sammen!

Men buse skal man spise…