Happy family

Kjære alle dere som finner veien til denne teksten. Det er fryktelig lenge siden jeg har kommet med oppdatering her inne. Jeg følte behov for en pause i skrivingen, siden det egentlig ikke skjedde så veldig mye spennende. Vi er en veldig ordinær familie med samme småstresset, herlige opplagtheter, små fremskritt, store fremskritt, og alt dette er pakket inn i et ganske så A4 hverdag.

Men dere, det er jo verdensdagen for Down Syndrom idag! Og vi var jo så heldige for 2,5 år siden at vi fikk tilsendt vår kromosomvinnende prinsesse. Hun var, er og kommer til å bli like vanlig og uvanlig som alle barn er. Og vi elsker henne for akkurat den hun er, morsom, sta, energisk og vakker. Storebror på snart 5 har lært at Jasmin er en vanlig jente som er født med en ekstra byggestein i kroppen sin. Den byggesteinen inneholder masse klemmer, behov for litt ekstra læretid, og at hun er ekstra morsom å leke med. Det er det.

I september begynte hun å gå, en liten måned etter hun fyllte to år. Nå er hun 2,5 og går stadig bedre, men har ingen hastverk med å øke tempo enda. Lillesøster fyllte 1 år i februar, og går nå like bra som Jasmin. De er ganske like motorisk, men det er fortsatt godt å se at forståelsen for omverdenen er mer utviklet hos Jasmin enda. Hun har ikke språk, men kommuniserer med endel tegn, samt lyder og peking. Hun krever stadig at vi lytter til lange beretninger av konsentrert babling med vill gestikulering, som alltid ender i krampelatter av fortelleren selv! Som om hun har fortalt verdens drøyeste historie, og slår seg selv på lårene i gapskratt. Om vi ler minst like godt selv skal dere være sikker på!

Selv om prosentandelen av barn med DS som aborteres fortsatt ligger skremmende høyt, så gleder det meg at bevisstheten rundt det å være inkluderende og uredd i møte med det som er annerledes øker. Flere og flere ser verdien i å kunne lære noe av dem som har annen bagasje enn en selv. Det vi må bli flinkere til er å øke momentum, få ballen til å rulle raskere og bli større. Tørre å bry oss selv om vi enda ikke er direkte involvert. Om alle brukte en liten prosentandel av tiden det tar å spane på Kardashiansøstrene eller se på Startrek, og istedet lese litt om noe de ikke visste så mye om, så er vi allerede langt på vei! Jeg gleder meg til å se mer av flotte mennesker med Down syndrom på universitetet, bak kasseapparatene i butikken, som servitører, hjelpepleiere, lærere, supermodeller og vaktmestere.

Hva vår Jasmin velger å gjøre når hun blir eldre kan vi bare vente i spenning på. Vi støtter henne uforbeholdent uansett, og vet at samfunnet bare blir rikere med flere mennesker med hennes kaliber.

Idag oppfordrer jeg ALLE, uansett hvem du er, til å ta på to ulike sokker for å vise solidaritet med alle dem som trakk det lengste strået da kromosomer ble utdelt. For sånn ellers, så er de ikke så ulik deg selv skal du se :)

Rokke sokkene!