Så kom dagen da Jasmin skulle begynne i barnehagen. Hun har gått hele uka, noen lange dager og noen kortere. Egentlig skal hun bare gå 50% til og begynne med, men det var egentlig greit å få en skikkelig innføring slik at hun kunne vende seg til nye mennesker, lyder og rutiner. Nå har vi holdt de samme rutinene som barnehagen i lang tid hjemme allerede for å gjøre overgangen mildest mulig. Men nå som begge oss foreldre skal jobbe, jeg ikke mer enn 50% etterhvert, så må hun tidlig opp og rutinene blir noe forskjøvet. Vi bor ca 45 minutter fra barnehagen!

Jeg må bare si at jeg har gruet meg lenge til dette. Ikke fordi jeg er en type mor som synes det er vanskelig å løsrive seg sånn generellt, men fordi med Jasmin er jeg litt ute på ukjente sletter. Jeg er ikke helt sikker på hvor klar hun er etter å ha vært hjemme i 14 mnd med mamma eller pappa. Og så er hun ikke som storebror, som gikk ved 11 mnd, og var veldig selvstendig ved ett år. Han storkoste seg i barnehagen fra dag en. Jasmin har klart innføringen overraskende bra, men hun er klart mer usikker, og liker ikke for høye lyder og intens lek rett oppi ansiktet. Og det er jo umulig å styre unna i en barnehage, selv med kun 9 barn. Men sånn generellt, hun er nå engang en egen karakter, med sin lille bagasje, og følelsen av å overlate dette vidunderet, som jeg enda skal utforske, tilandre en lang dag, føles både tundt og forvirrende. De ansatte er flinke flotte folk, og det handler ikke om at jeg ikke stoler på deres kunnskap og evner. Det handler om at jeg som mor ønsker å gjøre mitt ytterste for at mine barn skal ha det bra og føle seg trygge. Det er kun da jeg selv kan senke skuldrene litt. Jeg klarer neimen ikke dumpe ungene, og sukke “mammatid”! No way Hosé!

Som dere ser, så koser hun seg ganske bra. Hun ble umiddelbart en liten maskot for alle barna, og alle ville underholde henne. På en gang! Til tider ble det litt overveldende for henne, men det skal nok ikke lange tiden til før hun venner seg til mylderet. Det var fint vær hele uka, og fredagen dro hele barnehagen til Fløyen. Da var pappa med, og Jasmin var i sitt ess. Ute blir lyder dempet, og det er massevis å se på. Det blir fortsatt mye sitting, for hun krabber enda ikke. Kanskje inspireres hun snart til å komme seg avgårde?

Ellers er PPT kontaktet, og nå venter vi på at hun skal utredes, for å se hvor mye og hva slags støtte hun trenger i barnehagen. Aller helst vil vi at hun er en av gjengen, og at hun behandles som alle andre, men likhet er jo den største urettferdigheten. Så det er også viktig at hjelpen hun trenger for å følge med de andre, blir bevilget. Så nå er det spesialpedagog, fysioterapeut, og eventuellt støttepedagog vi venter svar fra. Etter hvert vil hun trenge logoped også, for å få språket igang skikkelig. Men allerede er hun ganske klar med lyder og fakter for å vise hva hun vil.

Neste uke blir det en kort uke, og litt mer mammatid. Og mammahjertet gleder seg! Det er så mye denne lille tuppa skal lære meg, og selvfølgelig storebror også. De to har blitt bestevenner, og det er ganske så rørende å se dem i aksjon sammen. Max er så varsom og beskyttende, så det føles helt riktig at Jasmin kommer i midten av søskenflokken.