Happy family

Noen ganger, når man får spørsmålet; “hvordan har du det?”, så er det ganske enkelt å svare. Man sier som alle andre, “jo ganske bra, intet nytt under kjolen”… Men så er det spørsmålet; “hvordan har du det egentlig?”. Den er hakket mer tricky. Faktisk har det spørsmålet nesten en helt annen mening. Dette blogginnlegget har krevd endel mot å skrive, faktisk ganske mye om jeg skal være ærlig. Da jeg startet denne bloggen var min hensikt å skrive om hverdagen vår, og om livet med et barn med Down Syndrom. Jeg ønsket å vise at det ikke er så ille og skummelt som folk tror. Og det stemmer fortsatt. Det er ganske så fint, og til tider magisk. Man får et helt annet forhold til konseptet MESTRING. Og man føler at små normale ting, gir stor mestringsfølelse fordi man har jobbet så hard for det. Når forventningene er lavere, blir gleden større. Det går hånd i hånd.

Men det betyr ikke at jeg ikke har tunge stunder. Faktisk har det vært overveldende tungt i det siste. Det er ikke sikkert at det har direkte noe med Down Syndrom og gjøre. Iallefall tenker jeg ikke at det har det. Vår lille Jasmin er Jasmin, ikke diagnosen. Sånn vil det alltid være. Men jeg skal være helt ærlig. Jeg er VELDIG SLITEN! Faktisk har jeg øyeblikk, spesiellt om nettene hvor min hjerne tenker at dette kan jeg ikke klare. Jeg vil helst bare ta på meg skoene og løpe ut. Vel, det er ikke det jeg EGENTLIG vil, det er bare det jeg føler for i øyeblikket. Grunnen til dette er vår lille snuppe som sover veldig dårlig for tiden, og har gjort det i lang tid. Etter at vi klarte å få i henne litt fast føde hver dag, trodde vi dette problemet ville bli borte. Det har blitt værre. Hun våkner stadig, kan ligge våken og snakke høyt i flere timer på det værste. Og det skjer så og si hver natt at vi kun får noen få timer søvn, og ikke engang sammenhengende. Jeg er overhode ikke god på dette med lite søvn. Jeg føler jeg blir et monster om natta. Faktisk føler jeg ikke det, jeg BLIR et monster. Hadde jeg vært sterk nok, hadde jeg revet ut håret mitt. Inntil nylig har jeg klart å skille dag og natt ganske bra. Jeg har stått opp med nye øyne, eller haha, det blir vel feil å si. Dere skulle sett de øynene… “du ser ganske sliten ut” har mange allerede sagt. Jeg mener, jeg står opp med så blanke ark jeg klarer å oppdrive. Men i det siste har også disse arkene blitt mer og mer tilsmusset med fortvilelse, utålmodighet, og ikke minst SKAM OG VELDIG DÅRLIG SAMVITTIGHET! Faktisk skammer jeg meg over å skrive dette. For hvorfor er jeg så nedfor når jeg har vært så ubeskrivelig heldig? Jeg har fått en frisk datter, og en frisk sønn. Jasmin har sin diagnose, men hun var født fysisk frisk uten alle tilleggsdiagnosene så mange DS barn er født med. Nå blir det liksom skrevet ned sort på hvitt, for alle å se. Men jeg har jo lovet å skrive om hverdagen, så dette er jo en del av den.

Jeg er bare på tannkjøttet av søvnmangel. Og det fører til at jeg føler meg som en skikkelig dårlig mor, at jeg har kortsluttet tålmodigheten, og har urealistiske tanker om hele situasjonen. Jeg kan til og med føle jeg blir sint og fortvilet over det ungene gjør nettopp fordi de er små, og ikke tenker over hva de gjør. Altså HELT på bærtur er jeg noen ganger. Og jeg føler nesten for å gråte hver eneste kveld, for det er ikke slik jeg vil være. Men jeg må bare godta at dette er en fase. Søvnen vil komme tilbake før eller siden. Jasmin skal til utredning på sykehuset for å se om det er noe vi kan gjøre. Imellomtiden er det opptil meg å få kontroll over fortvilelsen. Minne meg selv på hvor mye jeg elsker disse fantastiske små, og stresse ned. For en ting er sikkert. Fortvilelse løser ingen problemer. Men brukes det som en katalysator til å bli bedre kjent med seg selv, kan det komme gode ting ut av det. Dessuten er den beste medisin mot stressede barn: HARMONISKE OG AVSLAPPEDE FORELDRE.  De er som noen svamper på energi. Om jeg stresser ned og lar være å komme med dårlige gloser og rive meg i håret natterstid, så blir jenta mi roligere også. Det er bare så utrolig vanskelig i svarte natta. Om noen andre kjenner seg igjen, skal vi starte klubben “Søvnmonstere over 30”?                    Så nå vet dere hvordan det ser ut i de mørke krokene av mitt hode. Forhåpentlig vil denne lange perioden fordufte som regn på vestlandet.

For å lette på stemningen avslutter jeg med et bilde av snuppa som var i et viktig telefonmøte her forleden.