Happy family

Ja, dagene går nå en etter en, og magen min vokser fortere enn du kan si “vær sterk og slutt å spise smågodt” ;P Faktisk til daglig glemmer jeg at nummer tre er på vei. Det er mer enn nok med jobb, barnehage, innkjøp, matlaging og vasking. Så når jeg setter meg ned om kvelden og kjenner en liten snuppe svømme rundt der inne, så blir jeg minnet på at disse rolige minuttene om kvelden snart er over. For en periode da… Ungene blir jo ikke babyer for evig. Men jeg må innrømme at barn nummer tre føles litt fjernt enda. Nummer en fikk jo full fokus, både under graviditet og etterpå. Når Jasmin var på vei, virket det ikke så fjernt heller, men etter at hun kom til verden har hun jo tatt litt mer oppmerksomhet enn hun ville gjort med mindre bagasje. Så nummer tre blir for tiden som et lite mysterium, om dere forstår hva jeg mener. Jeg husker etter første barn var her, at jeg tenkte det måtte være umulig å få plass til et barn til i hjerte, for nummer en sprengte hjertet mitt allerede. Men så kom Jasmin og utvidet hjertekvadratmeterne til det utrolige. Så da skal jeg ikke se bortifra at nummer tre innreder en ny etasje, eller lager hjertekjellerstue.. Merkelig hvordan dette fungerer! Man elsker de små så det gjør fysisk vondt noen ganger.

Ellers leste jeg om en amerikansk familie som har tre barn. Gutten i midten er født med Down Syndrom. Historien var veldig lik vår egen, med styrtfødsel, og DS som en overraskelse. Dessuten var han frisk, uten tilleggsykdommer. Det finnes tusenvis av slike historier på nett, og de amerikanske er ofte litt glorifiserte og dramatiske. Men denne familien var veldig reflektert, jornære og lykkelige. Det betyr så mye at så mange som mulig kan fortelle sin historie, om at Down Syndrom ikke er en sykdom, og at disse barna har en kjærlighetskapasitet som er langt utover det vanlige. Hverdagen må ikke gjøres om. Livet fortsetter som før, kun med små justeringer. Sakte men sikkert kan legene slutte å si: “Vi er lei for å si det, men barnet har Down Syndrom. Her får dere en liste over mulige utfordringer.” Barnet er jo født, og fortjener et like stort GRATULERER som andre barn. Og i tillegg: “Dere har vunnet jackpotten med å få et barn med DS! Se frem til et liv med mere klemmer, entusiasme og ubetinget kjærliget enn dere kan forestille dere”.  Se det hadde vært saker! Iallefall er det mitt syn på saken. Og flere og flere ser det slik.