Happy family

Det er lenge siden jeg hadde tid til å sette meg ned for å skrive litt. Vi har forsøkt å ha det folk kaller “sommerferie”, da vøttø. Men de fleste småbarnsforeldre er nok ofte enig i at man føler behov for ferie etter ferien. Vi har vært på familiebesøk her og der, og det ble mye kjøring. Men småtrollene har klart seg ganske bra faktisk. Jasmin var med mamma på flyet hjem, for å begrense tiden hun måtte sitte i bilsete. Hun sov som en stein neste hele flyturen, lille engelen. Vi har vært hjemme et par dager nå, og prøver å få rutinene på plass igjen. Nå er jo ingen av våre små i skolen enda, bare barnehage, og Max kan faktisk ikke vente til å starte igjen. Godt mulig han er en smule forelsket i en av jentene, eller flere.. Jasmin begynner i barnehage i oktober. Det skal bli veldig spennende, og jeg krysser virkelig fingrene for at det skal gå bra. De kjenner henne litt fra før av, siden det er barnehagen til storebror. Og den er veldig liten, med få barn. Det er trygt, for da forsvinner ikke barna i mengden, og det er lettere å gi hver enkelt god oppfølging.

Nå skulle jeg egentlig vært tilbake i jobb, men jeg har rett og slett vært for sliten. Men Det er fremgang i gården, det må jeg si. Jasmin har begynt å spise! Nå gaper hun etter grøt, brød med pålegg og idag spiste hun litt omelett! Jeg tror sannerlig hun er en sosial-spiser. Ens om spiser når det er folk og action rundt. Hvorfor ellers blir hun plutselig klar for mat når vi skal på ferie? Det er så ubeskrivelig deilig når en unge spiser! Jeg vet at jeg høres ut som den mest innbarka husmoren fra 50-tallet når jeg sier sånn, dere vet dem som satt og gned seg i hendene mens de så ungene og mannen goflet i seg.. Men saken er at, når man har strevd med å få i podene næringen de trenger, og plutselig får de det for seg at de er enig i at mat er ok, så er det ikke bare en smågrus som faller fra skuldren, men en hel kampestein. Men altså, hun sover fortsatt urolig, og våkner flere ganger. Så jeg trenger litt tid, og håper jeg kan begynne i jobb snart, for det savner jeg virkelig! Nå er det pappas tur til å ta over roret hjemme, og om jeg spør pent, kan jeg kanskje sove litt ekstra her og der for å lade batteriene fremover. Jeg må innrømme at jeg har en ganske god grunn til å være ekstra trøtt, selv om grunnen er ganske liten. Ikke større enn en stor plomme, faktisk. Men grunnen blir større og større, og plomma er vel moden i starten av februar om alt går som det skal. Tredje knøtt, jeg mener who would have thunk it!

Så er det ikke det ene så er det det andre, men fremgang er det, okke som! Og mye spennende vil komme fremover.