Å virkelig kjenne etter
Jeg har jo tenkt at denne bloggen skal handle om hverdagslivet med ekstra fokus på min lille datter med Down Syndrom og hennes utvikling. MEN, det er jo mye som hører hverdagslivet til, og etter at man får barn så får man så mange hundre ekstra kvadratmeter tanker å sortere. Hver dag, liksom! Og i tillegg kommer alle råd, påstander, erfaringer og garantier utenifra. En skikkelig jungel av kunnskap og forskning som man skal manøvrere gjennom. Jasmin har jo for eksempel vært vanskelig å få til å spise fast føde, og har fortsatt perioder hvor hun er veldig lunefull i matveien, og kun vil spise noen få ting. Det har vært et ras av teknikker, matvarer og utstyr vi ble tipset om. Men det som gav det største gjennombruddet for oss, etter å ha prøvd “alt”, ble bare å gi opp. Vi la hele matprosjektet på hyllen, og gav henne stort sett bare morsmelk, og en skalk i hånden når hun ville. Da plutselig ville hun ha mat. Det ble stresset og prøvingen som ødela alt for henne.
Dessuten har hun blitt vaksinert, som de fleste barn blir. Ja, for jeg har ikke følt at jeg har hatt god nok kunnskap som fikk meg til å avslå vaksinen. Hva vi gjør med barn nummer tre gjenstår å se. For jeg mener selvfølgelig at man pliktig til å se seg rundt, og høre litt her og der for å finne det svaret man føler er riktig. Og sine svar finner man etter all info utenfra er silet igjennom magefølelsen og hjertet. For greia er, selv om en forsker sier at noe er bevist, så kan du banne på at en annen forsker beviser det motsatte. Hvorfor? Fordi alt kan være mer eller mindre riktig. Det kommer helt an på en talløs mengde faktorer. Som om man stiller mange mennesker i ring rundt samme objekt. Noen ser objektet fra siden, noen forfra og andre bak. Alle har sin beskrivelse av virkeligheten, men ingen har samme beskrivelsen, og alle har rett. Blir det da riktig å høre på en av dem, og kalle det den eneste sannhet? Umulig! Og man burde ikke bære opptatt heller, av å gjøre alt rett.
Jeg husker når jeg var 12-13 år. Flere av dere som leser dette kjenner til noen av detaljene. Jeg var med i en kristen menighet, og det var en omskiftning i forsamling og ledelse som gjorde at en rekke menn i lederposisjoner, eller med ønske om lederposisjoner, forsvant fra menigheten. Noen laget egne forsamlinger, andre ble med i andre menigheter eller bare gav opp menighetslivet. Det viste seg også at en stor mengde mennesker som hadde stor tillit til alle disse mennene forsvant med dem. Jeg ble ganske skremt av dette, enda jeg bare var i starten av ungdommen. Tanken på at så mange hadde blind tillit til noen andre mennesker, og bare la opp og forsvant fordi dem de hadde tillit til gjorde det, var helt galt for meg. Litt som en flokk høner som ukritisk følger lederen. Jeg bestemte meg den gangen for at jeg ville ha mer fokus på noens ord/handling, mer enn hvem de var. Jeg ville ikke bli en som slukte alt rått, bare fordi personen hadde en autoritær stilling, eller jeg følte tillit til mennesket. Alt måtte siles gjennom mine egne hjertestrenger, som man tross alt er født med. Ellers kan hvem som helst få en til å gjøre/tenke hva som helst. Altså ord og handling er viktigere enn personen det kommer fra. Og når alle har så mye å si, må man i tillegg sile hele dette nettverket også. Det er jammen en hard jobb å finne sin sannhet her i livet, for den forandrer seg også for hver dag som går. Det er nok grunnen til at så mange velger seg ut en teori, en Gud, en tro osv, så de kan slippe å forholde seg til så mye. Jeg er ikke lenger tilknyttet en relgion eller trosretning. Jeg jobber allikevel hver dag, hele dagen med å ta de valgene som kan gi best mulig resultat for meg og min familie. Men om jeg har rett? Aldri, og alltid. For det spiller ingen rolle. Det eneste som spiller en rolle er at du ikke bare velger det enkle, men det som gi gjenlyd i hjertet og magen. Og ofte kan andres innput hjelpe på finjusteringene. Om man ikke er åpen for å forandre seg eller sine meninger, vil man tråkke seg selv på føttene til stadighet. Man kan heller ikke klage på en uønsket tilstand eller situasjon, om man ikke er villig til å prøve noe nytt eller utdanne seg i nye ideer.
Så jeg skal nok komme lenger i min søken etter svar i både oppdragelse, vaksiner, mat og hva som er best for min unike datter. Men for all del, jeg vil aldri finne sannheten, den store SANNHETEN. For den er det ingen som har. Og om noen sier de har den, LØP FOR LIVET!
