Happy family

I helgen var familien vår på aktivitetssenteret Fysak her i Bergen. Jeg har skrevet litt om dette før, men tenkte jeg ville skrive et innlegg bare om dette, samt vise noen bilder fra forrige treff.  De fleste fylker i Norge har lokale foreninger for Downs Syndrom, og her i Hordaland heter det Ups and Downs Hordaland. De har avtale med Fysak aktivitetssenter om at et av rommene er reservert for oss medlemmer annenhver lørdag (oddetallslørdager) mellom 15.00-17.00. Rommet er omtrent som en gymsal i størrelse, med en kjempestor hoppemadrass, bordtennisbord, byggeputer og trehjulsykler. Det er skjeldent tomt i salen disse timene, og noen ganger er vi veldig mange. Det er en flott måte for barna å brenne av litt energi, samt foreldrene å snakke om nye erfaringer og diskutere temaer de har tenkt på. Om noen med tilknytning til barn eller voksne med Down Syndrom har lyst til å stikke innom for en prat, så er de hjertelig velkommen.

Det er virkelig fantastisk å se barn både med og uten DS leke sammen, og hvordan alt er så naturlig. Ofte ser jeg flere av barna ta seg av sine små- eller storesøsken med DS, med stor omsorg. For meg har det vært lærerikt å kunne ta opp spørsmål jeg lurer på med foreldrene som har vært i tilsvarende situasjon. De beste rådene er fra dem med erfaring, og ikke dem man finner i teoribøkene.

Nå vil jeg dere skal få se litt på noen av de fantastisk nydelige barna vi traff sist lørdag. Livsgleden og energien er fantastisk å være vitne til!

Etter en lang mammapermisjon er over, med påfølgende fire uker “ferie” og sykemelding pga søvnmangel, så kommer snart min tid som fulltids hjemmemamma til sin slutt. Ikke at jeg sover noe bedre, men ifølge legen min er NAV ganske så sutrete på det med søvnmangel. Det er liksom ikke god nok grunn til å ikke jobbe. Det kan jo være sant, iallefall om søvnmangelen er selvforskyldt. Den siste uken har jeg vært skikkelig plaget med kraftig hjertebank. Jeg har sjekket dette hos spesialist før, uten funn av noe unormalt. Men man blir kvalm, svimmel og uvel når det står på, og jeg har det nå daglig, flere ganger om dagen. Men det er jo igrunn sant at jeg selv har valgt å få barn. Det er klart. Og da kan man jo få barn som sover dårlig, Down syndrom eller ikke. Det er bare det at jeg i tillegg er dum nok til å bo ganske så langt fra jobben min. Etter at jeg har levert gutten i barnehagen, kommet meg gjennom køen i sentrum, parkert, og kommet meg til jobb, så kan det godt ta 1 – 1  1/2 time. EN VEI.. Men det er også mitt valg. Å bo så langt unna. Ikke noe NAV føler som grunn nok til å holde seg hjemme. Ja, så da skal jeg fra neste uke trappe opp i jobben. Starter på 20%. Så får vi se om Jasmin kan godta pappa hjemme 100%, selv om han ikke fungerer som melkeku som mamma. For hun liker godt ammingen enda, men mest som kos og pauseinnslag.

Nå høres det ut som om jeg tvinges tilbake i jobb. En kjempestor del av meg gleder meg masse, og har lenge hatt lyst til å komme tilbake til fantastiske kollegaer, godt miljø, og fine utfordringer. Virkelig, jeg elsker jobben min. Men den andre lille delen liker best at jeg kan være 100% tilstede. Pluss at jeg helst ikke vil sovne å veien.. :P Sånn er jeg skrudd sammen. Så det er godt at jeg har anledning til å starte forsiktig. Heldig er jeg, med en forståelsesfull ledelse! Med ny bolle i ovnen, trenger jeg å komme meg ut av huset, holde hjernen igang, og komme i form igjen etter mye hjemmetid og stillesitting.

Ellers er Jasmin godt igang med å utvide sitt matrepertoar. Den siste uka har hun spist potet og gulrotmos, lasagne, havregryn, røkt pølse og tyttebær med krem :) Alt er nam nam, og mammahjertet fryder seg stort! Men til gjengjeld er hun litt mer sutrete enn vanlig, mest sannsynlig fordi det er noen tenner som presser på. Det går litt som i sakte film hos henne, de tar skikkelig lang tid å komme seg ut. Så sover hun og dårligere på dagtid, noen ganger bare ti minutter. Heldigvis har vi funnet ut, at om hun sover ute i vogna, så sover hun bedre. Så idag sov hun 1, 45 minutter! Huzzah! Pappa har tatt over å bli med til fysioavtaler også, og idag var Jasmin veldig klar for trening. Når hun skal komme seg fra ett sted til ett annet, er det rulling som gjelder. Som bildet viser under, kan det være ganske effektivt! Ja, snakkas da folkens ;) Nå er det natta!

Tenk at det allerede er et helt år siden vår nydelige engel kom til oss i rekordfart! Tiden har gått rasende fort, selv om det har vært litt tøffe stunder. Men det rare er at, på samme tid føles det som hun har vært hos oss bestandig. Mest av alt er hun jo vår lille store solstråle, som i det siste elsker å klappe, le og heldigvis spise!

Dagen startet med masse sand i tannhjulene. Hun sov skikkelig dårlig, og holdt oss våkne store deler av natta. Grunnen denne natta var begynnende forkjølelse med tett nese. Hun har vært ganske pjusk idag, og veldig trøtt. Allikevel har hun ikke klart å sove stort. Men besteforeldre er her, og da blir det jo kake og pakker, vet dere! Jasmin goflet muffins med tuttifruttistrø, som om hun skulle øvd seg i ukesvis! Så om dagen har vært en smule oppstykket og snørrete, så har den vært pakkefull, klissete og full av latter og klapping uansett.

Vi gleder oss til kommende år med dette vidunderet av en jente!

SONY DSC

Det er lenge siden jeg hadde tid til å sette meg ned for å skrive litt. Vi har forsøkt å ha det folk kaller “sommerferie”, da vøttø. Men de fleste småbarnsforeldre er nok ofte enig i at man føler behov for ferie etter ferien. Vi har vært på familiebesøk her og der, og det ble mye kjøring. Men småtrollene har klart seg ganske bra faktisk. Jasmin var med mamma på flyet hjem, for å begrense tiden hun måtte sitte i bilsete. Hun sov som en stein neste hele flyturen, lille engelen. Vi har vært hjemme et par dager nå, og prøver å få rutinene på plass igjen. Nå er jo ingen av våre små i skolen enda, bare barnehage, og Max kan faktisk ikke vente til å starte igjen. Godt mulig han er en smule forelsket i en av jentene, eller flere.. Jasmin begynner i barnehage i oktober. Det skal bli veldig spennende, og jeg krysser virkelig fingrene for at det skal gå bra. De kjenner henne litt fra før av, siden det er barnehagen til storebror. Og den er veldig liten, med få barn. Det er trygt, for da forsvinner ikke barna i mengden, og det er lettere å gi hver enkelt god oppfølging.

Nå skulle jeg egentlig vært tilbake i jobb, men jeg har rett og slett vært for sliten. Men Det er fremgang i gården, det må jeg si. Jasmin har begynt å spise! Nå gaper hun etter grøt, brød med pålegg og idag spiste hun litt omelett! Jeg tror sannerlig hun er en sosial-spiser. Ens om spiser når det er folk og action rundt. Hvorfor ellers blir hun plutselig klar for mat når vi skal på ferie? Det er så ubeskrivelig deilig når en unge spiser! Jeg vet at jeg høres ut som den mest innbarka husmoren fra 50-tallet når jeg sier sånn, dere vet dem som satt og gned seg i hendene mens de så ungene og mannen goflet i seg.. Men saken er at, når man har strevd med å få i podene næringen de trenger, og plutselig får de det for seg at de er enig i at mat er ok, så er det ikke bare en smågrus som faller fra skuldren, men en hel kampestein. Men altså, hun sover fortsatt urolig, og våkner flere ganger. Så jeg trenger litt tid, og håper jeg kan begynne i jobb snart, for det savner jeg virkelig! Nå er det pappas tur til å ta over roret hjemme, og om jeg spør pent, kan jeg kanskje sove litt ekstra her og der for å lade batteriene fremover. Jeg må innrømme at jeg har en ganske god grunn til å være ekstra trøtt, selv om grunnen er ganske liten. Ikke større enn en stor plomme, faktisk. Men grunnen blir større og større, og plomma er vel moden i starten av februar om alt går som det skal. Tredje knøtt, jeg mener who would have thunk it!

Så er det ikke det ene så er det det andre, men fremgang er det, okke som! Og mye spennende vil komme fremover.

Hei i sommeren! Vel, ikke akkurat mye til sommer. Her på Vestlandet er det regn, regn og atter regn. Og 12 grader i gjennomsnitt.. Det innbyr ikke akkurat til grilling og shorts vil jeg påstå. Mer peiskos…

Vi har ikke vært på en såkalt sommerferie enda. Det blir en tur til Tyskland på oss, om Jasmin er stabil i matveien. Ja, for med det går det tregt enda. For et par uker siden kom jeg til et bristepunkt hvor jeg tenkte at nok er nok. Jeg klarer ikke mer. Det føltes som uansett hva jeg gjorde, bare laget situasjonen verre. Jasmin ble mer og mer irritert, og ville tilslutt ikke spise noe annet enn bryst, og hun var sur og gretten hver dag. Fysisk trening ble aldeles nedprioritert, hele dagen handlet om mat, mat, mat. Jeg var så fortvilet over manglende tiltak fra fagfolk, enda jeg hadde forklart situasjonen både til diverse leger, ernæringsfysiolog, og Habiliteringstjenesten. “Bare fortsett som før” var svaret jeg alltid fikk. Vi har prøvd diverse avføringsmidler fordi magen hennes stopper seg opp hele tiden. Ingenting funker skikkelig. Hun viser kun interesse for en type mat, enke fruktpure. Hun har tilsynelatende ingen problemer med svelging, for liker hun det hun får spiser hun godt! Så jeg satt meg ned en kveld og skrev en fortvilet melding inne på en FB-gruppe for foreldre med barn som har DS. Svarene jeg fikk var like varierende som antall svar, men en ting stakk seg ut. “Slutt med krisetenkningen”. Hun er under ett år enda, og selv om hun ikke legger på seg noe, så har hun enda ingen mangler. For meg var det det eneste rådet jeg kunne ta til meg som jeg ikke hadde virkelig prøvd. Jeg innså at jeg hadde stresset så med matingen, og for å få i henne variert næring, at Jasmin blokkerte helt. Jeg var mer opptatt av mengde mat hun fikk i seg enn at hun koste seg med prøvingen. Så jeg tok en dags fullstendig matpause, og gav bare bryst hele dagen. Dagen etter prøvde jeg noen skjeer her og der med ulike pureer. Tok hun en skje, sa jeg til meg selv at det var i alle fall mer enn ingenting. Nå får hun spise det hun ønsker, jeg stresser ikke med mengden. Om hun spiser dårlig, får hun bryst i stedet. Etter dette har hun begynt å reagere mindre aggressivt når skjeen kommer. Hun får prøve småting å tygge på når vi spiser middag også, som pizzaskorper, pølse, kjøttbein og brødskorper med leverpostei. Hun svelger ikke det som ikke er glatt mos, men tygging og andre smaker er bra trening. Så får jeg heller veie henne hver uke, for å sørge for at hun ikke mister for mye vekt. Hun får også tilskudd av vitaminer i maten. Det får funke inntil videre. Men jeg skal innrømme, at den dagen hun ikke lenger er avhengig av meg, og jeg kan begynne å jobbe litt, da først får mamma ferie ;)

Hun sover også enda dårligere om natten enn før. Det er vanskelig å få henne til å roe seg om kvelden, og hun sover mye kortere om dagen i tillegg, så det er nesten umulig for meg å få sove litt på dagtid. Jeg vet om så mange som sliter med dette, både med mat og søvnproblemer. Og selv om Jasmin har Down syndrom, så er ikke disse problemene forbeholdt barn med DS. Så jeg vil bare understreke at denne vanskelige tiden er det ikke DS som er i fokus. Faktisk glemmer jeg ofte hele syndromet. Hun er så full av humor og glede, at hun er en engel å være sammen med. Så heldigvis får vi så mange fine stunder som legger en demper på alt det vanskelige. Hun er bare Jasmin, liksom, med sitt skøyeraktige smil og smittende latter. Men det er så tungt i de mørkeste stundene å tenke at man ikke duger som mor, og at jeg kanskje ikke fortjener å ha barn, siden jeg ikke takler dette bedre. For jeg vet våre problemer er jo så små sammenlignet med mange andre. Men det blir umulig å drive en sammenligningskonkurranse. Ikke er det sundt heller. Vi kommer igjennom dette. Vi må. Og vi vil. Hva er viktigst å fokusere på? At barnet blir så “flink” som mulig? At barnet er god og rund, og har nok å ta av? At utviklingen pushes til det maximale, sånn at vi som foreldre får klapp på ryggen fordi vi er så flinke? Nei vet du hva! Om barnet er aktivt, ikke mangler viktig næring, og smiler og ler, så er det bare å senke skuldrene. La resten komme i eget tempo. Gud, hvor lang tid det har tatt for meg å innse dette! Jeg har aldri brydd meg om hva andre mente om mine prestasjoner eller evner som mor. Men jeg har stresset UTROLIG MYE med om barna har det de trenger, om jeg gjør nok for dem, og om de er lykkelige. Og gang på gang viser det seg at jo mere jeg roer tempoet, smiler mer, leker med dem og ikke krever at alle boksene på listen er krysset av, desto lykkeligere virker barna. Og så spiser de bedre og sover bedre! Så til alle dere mødre som sliter med søvn og mating, dere er ikke alene. Og det skal mer til enn dere tror før det er krise.

Så nå prøver jeg sakte men sikkert å komme meg ut av den onde sirkelen. Og jeg må takke min mann for at han holder ut med min utålmodighet og ufine gloser på nattestid når jeg er fra meg av trøtthet. Han er virkelig ikke så hakkanes gæær’n ass <3

I helgen tenkte jeg at jeg ville ha litt kvalitetstid med Max. Jeg merker jeg blir ganske okkupert av Jasmin, og all tiden det tar å forsøke å få i henne mat om dagen. Jeg ønsker ikke at Maxen føler seg utelatt, så jeg prøver å ta ham med på aktivitene jeg allikevel må gjøre, som skifte sengetøy, putte vask i vaskemaskinen, og andre enkle oppgaver som han liker å hjelpe til med. Men i helgen dro vi på blåbærplukking i egen hage. Litermål ble brukt, og han holdt ut i gode 10-15 minutter. Planen var å lage litt rørte bær etterpå. MEN bærene var jommen halvveis fortært av Maxen selv før vi var innenfor døra… Han delte litt ufrivillig med mamma og pappa, selv om mamma hadde plukket 2/3 deler. (Men han kan jo ikke matte) Vi fikk hele 1 stk bær hver. Hurra for antioksidanter og kvalitetstid ❤

Jeg har jo min fair share av søsken. 11 av dem liksom. Og man er jo aldri ensom, og det er aldri stille med så mange rundt seg. Nå har jeg ingen planer om å lage et fotballag selv, men du hvor deilig det er å se våre to små i lek sammen for tiden. Jeg er veldig glad for at Max er så mild og beskyttende overfor Jasmin. De har et språk seg imellom som gjør at de ler seg skakke! Det var ikke my mer enn det jeg skulle si, altså. Tenkte bare å vise dere et par bilder av dem som jeg tok her forleden. Å se på dem er for meg bedre enn allslags TV, må vite!

Om noen lurer, så er det ikke akkurat stor fremgang i hverken soving eller spising. Det bærer preg av en god dag innimellom etterfulgt av flere dårlige. Når jeg sier dårlig, mener jeg når det kommer til sove-spise-problematikken. Om Jasmin har en god natt, kan jeg være sikker på at Max drømmer om noe skummelt, og holder det gående han også. Det er jo selvfølgelig masse kos, lek og moro også. Heldigvis! Jeg snakker nok for mange når jeg sier at spiseproblemer, er noe av det som kan tære mest på kreftene av alle utfordringer man kan ha med barn. Det er skikkelig tilfredsstillende å se ungene spise godt! Høres veldig husmoraktig ut, men jeg er IKKE den ultimate husmor. Helt garantert! Men man legger jo mye energi og kreativitet i maten, for å få dem til å ta for seg, og for at de skal oppleve matglede, og da er det deilig å se dem spise og kose seg. Jasmin etterlater seg MASSE uspist mat nå, som jeg bare må kaste. Jeg prøver å lage mye ulike varianter, men det eneste hun virkelig liker er mango. Så da lager jeg pureer basert på det, og blander inn alt mulig annet, som potet, søtpotet, gulrot og kraft. Jeg hadde et møte med en ernæringsekspert, og rådet jeg fikk var “bare fortsett som før”. Litt frustrerende å ikke få en mirakelkur, og noen kjempegode nye ideer. Men det eneste stikkordet her er bare tålmodighet og atter tålmodighet. Hun må liksom knekke smakskoder, venne seg til teksturer, og opparbeide appetitt.

Det som går fremover er at Jasmin sparker såvidt med bena for å bevege seg litt på gulvet. Hun klarer ikke annet enn rulling enda, men hun viser vilje til å begynne å skubbe seg frem litt. Vi gleder oss veldig til at noe skjer her! Max viser også mer og mer interesse i lillesøstra si, som er helt supert. Her om dagen satt de i bilen og gapskrattet til hverandre lenge. Det finnes ikke bedre lyd enn det! Det er definitivt slike øyeblikk som blåser bort de tunge stundene.

Det ble visst et lengre opphold denne gangen også. Vi har nemlig vært en uke i England på familiebesøk og mormors 60 årsdag. Jeg gruet meg veldig til reisen, men den gikk faktisk over all forventning. Barna var rolige og avslappet hele veien, og jeg måtte stusse litt på om de var våre unger, eller om de var byttet ut på flyplassen. Men nei, de var visst våre.

Som mange vet så har jeg mange søsken og enda flere tantebarn. I england traff vi 7 av mine søsken, og 18 av mine tantebarn, og ungene koste seg stort med så mye selskap. Det ble mye mat, hoppeslott, trampoliner og mye rop og latter. Jasmin viste sin hypersosiale side til fulle! Hun smilte, lo, og lagde ablegøyer hele tiden. Da vi satt rundt frokostbordet var det nesten umulig å snakke sammen, for hun ropte og lo av full hals. HELE FROKOSTEN. Når det kom til mat, så var det veldig varierende hva hun ville spise, og hvor mye. Hun hadde ikke mye tålmodighet til å spise grøt, men drikker godt av en næringssmoothie jeg har funnet på apoteket. Men jeg vil hjerne begrense bruken så den ikke tar helt over spisetreningen. Men under en av middagene spiste hun masse ovnsbakt søtpotet! Jippi, det skal jeg kopiere hjemme. Jeg kjenner på meg at det begynner å haste å få henne av bryst så mye som mulig slik at hun kan bli mer uavhengig, og få i seg de næringsstoffene hun trenger. Hun er overhode ikke en tynn skrangle, så det er ingen næringskrise enda, men det hadde vært godt for meg å kunne gi bryst som tillegg eller kos, istedet for hovedmåltid.

@nicholethewlis photography

Dagen før vi skulle reise hjem, skulle vi ta en liten tur til byen, bare vår lille familie. Max hadde klaget over vondt i magen under frokosten, og vi tenkte det kunne være et magevirus som var i omløp. Ikke ville han ha skive med nugatti heller, og da visste vi han faktisk hadde vondt. Men så ga seg litt, og vi dro ut. Under en lunch på en kafé fikk han litt pasta, som er noe av det beste han vet. Et par biter uti brakk han seg, og alt kom i retur utover bordet. “Oh, so he didn’t like our pasta?” var kommentaren fra servitøren.. Påfølgende natt ble også en stinkende affære. Og morgenen etter! Jepp, vi så for oss en meget spennende kjøretur til flyplassen, i leiebil og alt. Vi hadde ikke kjøpt spy-i-bilen-forsikring heller. Så jeg satt aldeles parat med en haug plastposer, og hver gang Max sa et pip, hev jeg meg rundt og skjøv en plastpose under nesa hans. Men heldigvis kom det ikke en dråpe under hele turen. Vi sørget for å gi små doser av lett fordøyelig mat og vann. Men Jasmin kunne ikke være noe værre, og ville også bidra med litt drama. Så når leiebilen var levert, og vi ventet på buss til flyplassen, lettet hun på skinkene og slapp en meget flytende bombe som gikk igjennom alt! Så da måtte familien pent vente på et fullt skift, før vi kunne sette oss på bussen. Men hun synes ikke dette var nok. Da vi var vel ombord på flyet, og beveget oss ut på rullebanen, åpnet bakslusene seg igjen. Der satt jeg med henne på fanget, og stappet en pose under henne for å slippe unna smøringen. Aldri har det tatt lenger tid før setebeltelyset ble slukket! Og da lysene slukket må jeg må ha sett ut som Sputnik der jeg spant nedover midtgangen med en stinkende baby. Jasmin var derimot veldig fornøyd med seg selv, og gliste hele veien! Jeg hadde ikke mere skift til henne, bortsett fra Max sine altfor store bukser. Så hun så ut som en slask da jeg kom ut av flytoalettet igjen, i altfor store klær. Pytt, Pytt….                                                                                                                                                                   Når vi landet flørtet hun villt med en gruppe musikere som skulle spille under Bergenfest. De kunne ikke dy seg og flørtet tilbake!

Men vi er hjemme vi, levende og vel. Det gjør godt å se litt folk, og jeg er bombesikker på at Jasmin har godt av selskap. Nanny Nina fikk iallefall en stor dose barnebarn på sin store dag, og hele uka. Så takk igjen mamma, for at du dealer med oss, og med oppkast og det hele! Du må være laget av stål og kjærlighet!

Ja, da tar jeg en tur innom her igjen for en liten oppdatering.

Først må jeg si tusen takk for all støtte, fine råd og kommentarer etter siste innlegg. Det satt langt inne å skrive om de mørkere sidene som jeg antar alle foreldre kjenner på fra tid til annen. Det har vært ganske så tøfft etter innlegget også, med mange skritt tilbake etter hvert skritt frem. Det er veldig lett å bli motløs. Men målet får være kort og lite: å komme seg gjennom dagen på best mulig måte, og ikke ta seg selv så hardt i nakken om man faller litt i fisk.

Jasmin var på sykehuset for en sjekk rett etter innlegget. Det ble fort påvist forstoppelse, og hun fikk satt oljeklyster. Da kom det en fin mengde innhold som hadde hopet seg opp. Stakars jente, det er ikke moro å se henne ha magevondt. Men det kan se ut som om hun har utviklet en slags spisevegring etter forstoppelsen. Hun kan hyle bare hun ser en skje, eller til og  med spisebordet. Noen dager innimellom kan hun være mer avslappet og spise noen skjeer fruktpuré, eller drikke litt næringsdrikke for små barn. Så da er det bare å ta det med ro, og øke sakte, og ikke stresse når hun ikke vil ha.Vi har begynt på Movicol, som er en slags fibermedisin, som lager avføringen litt mykere. Men da må hun drikke. Så nå må hun tilbys vann og juice med korte mellomrom hele dagen. Vi var også på sykehuset uken etter oljeklysteren, for å se om alt var i orden. Det er fortsatt tregt fordi hun drikker for lite, men det går litt bedre. Og når det er generellt oppover er det jo bra, sant? Det er også tatt blodprøver for å avdekke eventuelle mangler, men det viste bare mangel på D-vitamin. Det får hun derfor tilskudd av. Vi har iallefall funnet ut at hun liker best syrlig mat, og hun er enda helt uinteressert i middager. Derfor har jeg laget en skikkelig sammensurium av en pure som består av ALTMULIG. Hovedsaklig mango, som er hennes favoritt, svisker, fullkornsgrøt, litt havremelk og olivenolje, OG BØNNER! Alt kjørt sammen med stavmikser. Og det funker ganske ofte, om så bare noen munnfuller. Her om dagen spiste hun også to skjeer bløtkokt eggeplomme. Så det blir spennende å se nå, om noen dager, om hun lar seg inspirere av familie. Vi drar nemlig på familiebesøk, og det blir en skikkelig eksponering for drøssevis av barn og babyer! Hvem vet, kanskje hun bare trenger litt ekstra selskap? Gamle mamma er jo ikke så spennende dag ut og dag inn :)

Jeg håper jeg kan greie å skrive noe før det er gått to uker igjen, men nå er det også godt å ta det litt med ro. Jasmin elsker utelivet, og elsker is! Jeg kjenner jeg blir utfordret til å gå turer oftere, og være litt mer i aktivitet. Skal se hva jeg kan få til uten å skremme folk med det trøtte trynet mitt langs veien!

Jeg håper alle lesere får en fantastisk sommer, og for all del, stress ned, spis is uten dårlig samvittighet!